Annonse
08:43 - 07. juni 2019

Fortapelsen

Erlend Loes Helvete klarer muligens å lokke frem et anerkjennende «hehe» hos leseren. Mer virker det heller ikke som om boken prøver på.

Helvetes forfatter: Det er kanskje overflødig å opplyse om at «helvete» hos Erlend Loe er ment høyst bokstavelig. Pressefoto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss / CappelenDamm
Annonse

Å lese Erlend Loes Helvete minner meg om en lek vi pleide å ha som oppvarming på dramalinja på videregående. Leken var teaterimprovisasjon, og det var kun én regel som gjaldt: forbudt å blokkere. Alle ideer var like gode og kunne bli til noe, uansett hvor tåpelig utgangspunktet virket. Hvis noen begynte å spille kulturarbeidere på vei til månen, ja da var det kulturarbeidere på vei til månen som gjaldt, og alle som entret tablået måtte forholde seg til dét.

Erlend Loes 13. roman kommer ut i anledning forfatterens 50-årsdag og handler om en kvinne som befinner seg i helvete. Romanen er kort, drøye 130 sider. En vesentlig del består av enkle illustrasjoner fra Kim Hiorthøy – et samarbeid som gir en viss gjenklang i norsk kultur fra 1990- og 00-tallet, særlig gjennom barnebøkene om truckføreren Kurt.

HR i Helvete. Det er kanskje overflødig å opplyse om at «helvete» hos Erlend Loe er ment høyst bokstavelig. Det som ute i verden er metaforer blir ofte til konkret virkelighet i Loes bøker: Også innenfor det absurde gjelder hverdagslivets forventninger og regler. Også i helvete må man balansere jobb og fritid, forholde seg til HMS-forskrifter, en rigid administrasjon og egenrådige sjefer. Også Satan har et privatliv, en libido, og betydelig tilstedeværelse i sosiale medier.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse