Annonse
00:00 - 07. juni 2019

Den trygge andungen

Ingvar Ambjørnsens Elling er fremdeles akkurat så rar at vi blir forundret over hvor mye vi kjenner oss igjen i ham.

Trofast: Ingvar Ambjørnsen har skrevet sin femte roman om Elling. Den første kom i 1993. Pressefoto: Marie Sjøvold / Cappelen Damm
Annonse

Han meldte seg for leserne på urlitterært vis, Ingvar Ambjørnsens Elling. Den første romanen om ham, Utsikt til paradiset (1993), åpner med denne formidable setningen: «Mor døde.» Dermed var han helt alene i den verden som var hans, en drabantbyleilighet utenfor Oslo. Også Albert Camus’ Den fremmede lar oss møte helten idet en forelder er borte («I dag døde mor.»), for ikke å snakke om Knausgårds Min kamp («For hjertet er livet enkelt …») og Vigdis Hjorths Arv og miljø («Faren min døde for fem måneder siden …»). Camus’ Meursault, Knausgårds Karl Ove og Hjorths Bergljot har ikke så mye til felles, men de kunne nok ha sagt seg enig i det Elling tenkte der han sto for seg selv: «Det er nå det er slutt. Det er nå det begynner. Slik føles det når noen dør fra deg og plasserer deg i et veiskille i ditt eget indre landskap.»

Som svært mange norske romanlesere nå vet, er det et ganske egenartet indre landskap det er snakk om i Ellings tilfelle. Tvangshandlingene er tallrike, boevnen varierende og fantasien tummelumsk (men samtidig forbløffende lik en forfatters i hvordan han spinner hele universer omkring mennesker han bare har fått et lite glimt av). Det bor mye begjær i Ellings ensomme kropp, som for eksempel kommer til uttrykk i en veldig beundring for landsmoder Gro Harlem Brundtlands fysiognomi – hennes «kraftige endeparti […] er et syn som taler til en enslig manns høyrehånd» – og i små fantasier om sexlivet til kvinner som serverer ham kaffe på en kafé eller slår inn matvarene hans i kassen på butikken. Med romanene om ham har Ingvar Ambjørnsen sendt sin grimme Elling gjennom vennskap, kjærlighet, ensomhet, litteratur og hverdagsliv, og leserne har gjort ham til svane.

Snill, ukorrekt. Når den femte Elling-romanen, Ekko av en venn, nå er utgitt, har det gått tyve år siden den forrige, og vår mann har eldes i omtrent samme tempo som bøkene om ham. Han flytter inn i en sokkelleilighet på Grefsen som han leier av en aldrende kvinne. Annelore Frimann-Clausen heter hun, uten at jeg helt får fatt i om etternavnets lille nikk til visedikteren bak godnattsangen «Lykkeliten» er tilsiktet og hva det i så fall betyr. Slike små og store pek er karakteristisk for denne romanen, i likhet med de forrige i serien.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse