Annonse
11:02 - 18. juni 2019

De løfter seg selv ut av fattigdommen

Bangladesh var lenge synonymt med håpløs fattigdom. Nå er det i ferd med å bli et mellominntektsland. Eirik Jansen har fulgt landsbyen Bhaimara i 40 år, og har svarene på hvordan de klarte det.

Grep som virket: Fra 1980-tallet har Bangladesh klart å sette i gang en del gode sirkler og brutt ut av spiralen med relativ overbefolkning og bunnløs fattigdom.  Foto: K M Asad / LightRocket / Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Eirik G. Jansen (med Nazibor Rahman)

Seeing the End of Poverty? Bhaimara Revisited

Dhaka: University Press Limited 2019

En av de minst tiltalende flosklene i journalistspråket er den som går ut på at kinesere (enkelte sier endog kineserne; jeg minner om at de er godt over en milliard) er blitt løftet ut av fattigdommen. Rent bortsett fra at formuleringen er slapp og doven, død og oppbrukt, er den ikke så rent lite nedlatende. Folk flest, også kinesere, løfter seg jo faktisk selv, ofte etter håret. Det er dyrt å være fattig, og det kan kreve en enorm innsats å forlate den absolutte knapphet. For mette mennesker i et søkkrikt utkantstrøk kan det være vanskelig å forstå dette. Her forleden år trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg leste en politiker snakke om at det var viktig å stille krav til innvandrere. Finnes det overhodet noen befolkningsgruppe det stilles strengere krav til, spurte jeg, uten å få svar.

Tilbake til landsbyen. Landet er Bangladesh, og forfatteren er Eirik Jansen, en erfaren utviklingsantropolog med lang fartstid i Bangladesh, men også i Øst-Afrika. Han studerte landsbyen Bhaimara først mellom 1976 og 1980, og har nylig vendt tilbake for å undersøke endring og kontinuitet. I 1977 sa en av informantene at han fryktet at hans barn ville bli enda fattigere enn dem selv. I 2014 sa sønnen at han regnet med at hans barn ville få det enda bedre enn ham selv. Så hva er det som har skjedd med dette landet, som for bare en generasjon siden var et arketypisk symbol på hungersnød, relativ overbefolkning og bunnløs fattigdom?

Fattigdommens spiral. Jansens bok, som også er kreditert hans mangeårige medarbeider Nazibor Rahman, er godt skrevet og komponert. Hvert kapittel inneholder et tilbakeblikk til 1970-tallet for å skape en kontrast til dagens situasjon. Mange av aktørene er de samme. De som var gamle, er riktignok døde, de voksne er blitt gamle, og barna er blitt voksne. Men det er kontinuitet i den forstand at de samme slektslinjene bor i husholdene Jansen og Rahman forsket på i forrige århundre. Som leser blir du godt kjent med et bredt utvalg av mennesker og familier, velstående og fattige, kvinner og menn. Du møter Shamsul Haq, en av landsbyens rikeste, og lærer både om hans veldedige prosjekter og hans strategier for å øke sin økonomiske makt. Men så møter du den opprinnelig lutfattige jordarbeideren og hans barn, som har utdannet seg nok til ikke å bli lurt av jordeiere som tidligere kunne ta for gitt at de fattige ikke kunne regne og ikke forsto seg på gjeld og renter. Dem går de påfallende mye bedre med. Fattigdommens spiral er godt beskrevet: Du eier en liten jordlapp, men tjener ikke nok på den til å få endene til å møtes. Dermed pantsetter du først litt av den, deretter resten, til en nabo som eier mer jord og har penger på bok, og siden du er ute av stand til å betale det du skylder, blir du tvunget til å overdra jorden til ham. Dermed får du betalt regningene og barnas skoleuniformer, men selv blir du jordløs og underbetalt landarbeider. Denne onde sirkelen er langt på vei brutt i dagens Bhaimara.

Suksesshistorie. Fra 1980-tallet har Bangladesh klart å sette i gang en del gode sirkler og få dem til å kommunisere med hverandre. Internasjonal bistand har for øvrig hatt betydning her, stikk i strid med de vanlige, men svakt dokumenterte påstandene fra folk som mener at bistand er penger ut av vinduet.

I Bhaimara har de fleste nå strøm, og mange har tv. De spiser tre ganger om dagen, sender barna på skole og har forbedrede sanitærforhold. Fremdeles finnes betydelig ulikhet, kvinnene får ikke alltid utdannelsen og yrkeslivet de hadde håpet på, og innbyggerne er ikke rike selv etter sørasiatisk målestokk. I landet som helhet er korrupsjon og klientelisme stadig utbredt, og det er tilløp til intolerant islamisme her og der. Likevel er Bangladesh en suksesshistorie, og med Bhaimara som mikrokosmos og en tidsakse som strekker seg over førti år, viser Jansen hvorfor.

Gode sirkler. For det første er en rekke inntektskilder utenfor jordbruket blitt tilgjengelige, ikke minst i tekstilindustrien, men også i offentlig sektor og i bygg og anlegg.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

For det andre har mange kvinner fått muligheten til å investere i produksjonsutstyr og husdyr takket være mikrokredittvesenet, en bangladeshisk oppfinnelse med Muhammad Yunus (Grameen Bank) som opphavsmann.

For det tredje er avlingene blitt flerdoblet takket være den grønne revolusjonen.

For det fjerde har et fungerende utdanningssystem bidratt til sosial mobilitet, noe som hele familien nyter godt av.

For det femte har pengeoverføringer fra familiemedlemmer som jobber i Gulfen, for mange skapt en økonomisk buffer som har gitt dem større økonomisk fleksibilitet.

For det sjette har befolkningen bedre helse og færre barn enn tidligere.

Flere faktorer kunne ha vært nevnt, men disse er de viktigste. Jansens studie er et lysende eksempel på utviklingsantropologi slik den bør være. Den er etnografisk detaljert og lesverdig samtidig som den knytter det lokale til makronivået, konklusjonene har åpenbar overføringsverdi (for eksempel til Kenya, hvor han også har jobbet), og tidsaksen gjør endring begripelig på en håndfast måte. Det skader heller ikke at budskapet ikke tar utgangspunkt i alt som går galt, men viser hva som fungerer og hvorfor.
 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse