Annonse
10:19 - 07. mai 2019

Tolerant ambivalens

Å løsrive seg fra sin kultur kan være som å rive et plaster av en hårete legg – det gjør vondt, men smerten gir seg raskt. Men det kan også ta hele livet. Gevinsten er imidlertid betydelig i form av kreativitet og økt mangfold.

Italiensk formidlingskultur: Adriano Favoles skritt for å frigjøre seg fra sin kultur går i sikksakk. For vanen lar seg ikke vende på et øyeblikk. Foto: Massimo Di Nonno/Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Adriano Favole

Vie di fuga. Otto passi per uscire dalla propria cultura (Fluktruter. Åtte steg for å komme ut av sin egen kultur)

Milano: UTET 2018

Akademia kommuniserer dobbelt rundt formidling og popularisering. På det programmatiske plan blir vi oppmuntret til å skrive for alle slags lesere, men samtidig rynker kolleger på nesen når resultatet er overforenklinger som nærmer seg det tabloide, og ved ansettelser spiller formidlingsevne knapt noen rolle overhodet; der er det bare publikasjoner i vel ansette tidsskriftene som teller.

På denne bakgrunn er det med en viss interesse at jeg har oppdaget at det finnes en livlig formidlingskultur, og en intellektuell offentlighet rundt den, i Italia. La meg ta antropologien som eksempel (det er uansett den mest nærliggende akademiske subkulturen for meg). For en stund siden skrev jeg i denne spalten om Marco Aimes bok fra Lampedusa, og Aime utgir flere bøker i året, fra et antropologisk perspektiv, skrevet for alle som måtte være interessert i tematikken. En annen er Francesco Remotti, som både har formidlet kulturforståelse og problematisert forestillingen om at menneskets verden kan deles inn i avgrensede kulturer. Kanskje det ikke er en tilfeldighet at Carlo Rovelli, som har erobret verden med sine bøker om fysikk, er italiener. Kanskje dette er en del av Umberto Ecos arv, en tenker og forfatter som alltid klarte å formidle hva han prøvde å si.

Vaner som er vonde å vende. Adriano Favole er en italiensk antropolog som i likhet med Aime og Remotti knapt er kjent utenfor Italia, men som er både kreativ og produktiv. Da jeg plukket opp hans siste bok, dagen etter at vi hadde spist middag sammen på en italiensk litteraturfestival, forventet jeg en kritikk av kulturbegrepet og en hyllest til individets frihet til å løsrive seg fra tradisjonens tvangstrøye. Men Vie di fuga – Fluktruter – er mer kompleks enn som så. Den lugger.

Favoles åtte skritt for å frigjøre seg fra sin kultur går i sikksakk. For vanen lar seg ikke vende på et øyeblikk. Det du har lært av dine foreldre og slektninger, dine naboer og lærere, dine barndomsvenner og barndomsuvenner, er inkorporert, det er en del av din egen kropp og ikke bare ditt sinn. Du slutter aldri helt å tro på det. Iallfall ikke alt. Samtidig som det er idiotisk og skadelig å tro at kulturen har skarpe grenser, er det et faktum at ulike deler av kulturen forandrer seg i varierende hastighet. Hele verden er i ferd med å bli avhengig av smarttelefonen, men kanaker fra Ny-Caledonia (et fransk oversjøisk fylke i Stillehavet) blir behandlet som uvaskede barbarer i Nantes selv om de har EU-pass, og de har fremdeles respekt for sine forfedre og overgangsritualer. Her i landet smører vi fremdeles matpakker og tar avstand fra utroskap, selv om vi fikk Netflix og billige reiser til Marrakesh for flere år siden.

Frigjøringens pris. Favoles bok kunne ha lånt sin tittel fra Jacques Monods klassiske innføring i evolusjonslæren, Tilfeldigheten og nødvendigheten. For denne boken stritter imot; den er ingen just-so story om hvor fint det er å legge tradisjonens tvang fra seg for å kunne gå fri og uhemmet inn i moderniteten. Tvert imot viser Favole hvordan vi mennesker er fanget i sedvanen og strever med å komme løs. 

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Han skriver om kreolene på en annen tropisk fransk øy, Réunion i Det indiske hav, som gjennom flere hundre års kulturmøter har skapt en ny kulturell form, men samtidig lengter etter noe solid og uforanderlig; og han er innom Victor Turners skjellsettende forskning om overgangsritualer hos ndembuene i Zambia, der glimtet av frihet er særlig intenst i liminalfasen, når man er hverken barn eller voksen (tenk russetid), men hvor de unge guttene raskt blir brakt inn i folden etter overgangsritualet, med ansvar for både maisavlinger og geiter. Han viser at å frigjøre seg fra sin kultur har sin pris og er vanskeligere enn man skulle tro, overfladisk sett, hvis man innbiller seg at nyankomne innvandrere blir tilhengere av en sterk formynderstat, likestilling mellom kjønnene og individualisme i det øyeblikket de setter foten på europeisk jord.

Men Favole er ikke essensialist eller kulturdeterminist heller. For ham ligger kilden til kreativitet og en dypere forståelse av hva det innebærer å være menneske i møtene, interkulturaliteten. Og for å kunne møtes, lære av hverandre og vrenge av seg tvangstrøyen må man ha et sted å gjøre det fra. Ingen er dømt til å være kulturløse, men ingen er heller tvunget til å bære tradisjonens ryggsekk hele livet. Det er bare å håpe at mange leser Favoles forsvar for mangfoldet og den ambivalente toleransen i Salvinis Italia, og kanskje andre steder. Det er ingen grunner til at denne boken ikke skulle komme ut på mange språk.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse