Annonse
00:00 - 16. mai 2019

Øyvind Bergs blomsterstykke

En roman viet hagekunsten er en forbløffende god idé.

Kultivering: Øyvind Berg bruker roseforedlingen til å tenke godt om menneskets forhold til andre arter i naturen. Foto: Nina Leen / LIFE Picture Collection / Getty Images
Annonse

Poeten, essayisten, oversetteren og teatermannen Øyvind Berg har satt sitt høyst egenartede preg på den norske offentligheten gjennom drøye 35 år. I presentasjonen av hans seneste bok, Roseromanen, hevder forlaget Oktober at han med dette «debuterer som romanforfatter». Før vi vender oss mot rosene, må vi på det sterkeste oppfordre til at denne bruken av ordet «debut» lukes ut som det ugresset det er. Bergs fabelaktig mangslungne virke har vist at intet menneskelig er ham fremmed. I en alder av 60 år kan han – som synes å ha prøvd og opplevd mer enn de fleste – ikke med noen grad av rimelighet kalles debutant.

Men en roman har han skrevet, det har forlaget helt rett i. Og den handler om en gartner. Nærmere bestemt «det som på engelsk heter en hybridist», altså en som jobber med å utvikle nye roseslag. Hans uvanlige virke til tross, det er en forglemmelig fortelling han figurerer i. Riktignok er han gjenstand for en fargerik forveksling like etter fødselen. Ambisjonene på roseforedlingens område sender ham dessuten ut i verden og setter ham i farseaktig kontakt med den engelske dronningen. I all sin tilkjempede rarhet kan selve intrigen faktisk bringe tankene til en Lars Saabye Christensen. I denne leserens øyne er ikke det noen styrke.

Rosekunsten er lang. Så er det da heller ikke intrigen leseren vil sitte igjen med når siste side er vendt. Nei, det er rosene. For dem av oss som mener at den menneskeskapte økologiske katastrofen vi står midt oppe i skyldes fundamentale problemer i menneskenes syn på – og innbilte adskillelse fra – naturen, vil en roman viet hagekunsten umiddelbart fremstå som en forbløffende god idé. Som Berg selv har påpekt i lanseringsintervjuene, er dette et av de mest interessante grenseområdene mellom mennesket og andre arter, mellom «kultur» og «natur». Et sted i romanen formuleres premisset slik: «På under to hundre år har vi sett ei utvikling som ville tatt millioner av år hvis ikke mennesket grep inn i den øvrige naturen og fulgte sine merkelige lyster mot siktemål som ikke fins utafor det humane.»

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse