Annonse
09:16 - 14. mai 2019

Lesende forfattere

Leser dagens forfattere for lite, og er det derfor de skriver bøker om seg selv? Det er mulig, men det er nok fremdeles vanlig at forfattere leser mer enn de skriver.

Portrett av det gode liv: Den amerikansk forfatteren Truman Capote (1924 –1984) slapper av med en bok og sigarett i leiligheten sin i  Brooklyn Heights, New York. Bildet ble opprinnelig trykket i fotografen Slim Aarons' bok «A Wonderful Time: An Intimate Portrait of the Good Life» fra 1974. Foto: Slim Aarons/Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Alex Johnson, red.

Shelf Life. Writers on Books and Reading

London: British Library 2018

For noen år siden skrev Bjørn Gabrielsen at inntil nylig eide nordmenn ikke bare alle bøkene de hadde kjøpt eller fått selv, men de fleste bøker som noen gang hadde vært i familiens eie. Men nå var det slutt; det var for mange bøker til at det gikk an å beholde alle. I forbrukersamfunnet var de blitt forbruksvarer med holdbarhetsdato.

De blir kjøpt. Men blir de lest? En vanlig kritikk mot den selvbiografiske skjønnlitteraturen går ut på at mange unge forfattere hverken har lest eller opplevd noe særlig, og at de derfor ikke har annet å skrive om enn sine egne små liv. Denne innvendingen er kanskje urimelig. Forfattere er ofte gode og innflytelsesrike lesere. Noe annet skulle bare mangle.

Tekster om bøker og lesning. Alex Johnson, som har redigert Shelf Life på vegne av British Library, har plukket ut rundt et dusin korte tekster om bøker og lesning, skrevet av forfattere (og, i et par tilfeller, berømte politikere). Selv har han flere hyllemeter av bøker om bøker. Han har selv bidratt noe til overfloden også, med utgivelser som Book Towns og Improbable Libraries. I denne antologien har Johnson unnlatt å ta med de han regner som for opplagte, som Eco om bokens død, Orwell om boksalg og Woolf om kunsten å lese. I stedet har han satt sammen et fint lite utvalg av tekster om bøker og lesning, av både kjente og glemte skribenter.

For mye? Noen er bekymret over at folk leser for mye. Både Charles Lamb og Arthur Schopenhauer er inne på at det går på originaliteten løs å lese, for så blir man gående i andres tanker i stedet for sine egne. Rudyard Kipling stiller seg avvisende til dem som måtte mene at lesning er karakterbyggende uansett hva man leser. Nevnte Schopenhauer fremstår ellers som bitter og nedlatende i sitt essay om lesning, som for en stor del handler om bøker som ikke fortjener oppmerksomhet. William Gladstone er derimot generøs og inkluderende, og bryr seg lite om at han ikke vil rekke over alt han har stående i sine hyller; mens den altlesende Theodore Roosevelt, også han den fødte politiker og diplomat, konstaterer at ikke alle bøker er for alle, og at det finnes en tid for alt. Som for eksempel bøkene man tar med seg på piknik. Gladstone tilbyr for sin del en detaljert instruks til møbelsnekkere om hvordan man skal bygge praktiske og estetisk adekvate bokhyller til et privat bibliotek av en viss størrelse.

Bibliomania. Å kaste bøker er omtrent som å kaste mat. Det hefter noe moralsk tvilsomt ved handlingen. Da er det bedre å gi dem bort. J. C. Squire skriver morsomt om et forsøk på å kvitte seg med bøker ved å gi dem til soldater ved fronten under Den store krigen, mens Walter Benjamin går på oppdagelsesferd i egne bøker etter en flytting. Labyrintmotivet fra Passasjeverket dukker opp på mikroplanet i hans assosiasjoner om egen boksamling der han pakker ut av kassene. Kunnskapsrike bruktbokhandlere har spilt en rolle i anskaffelsene, men katalogene er viktigere, og det ene fører med seg det andre: Benjamin hadde bestilt en barnebok fordi den inneholdt et eventyr av Grimm, noe som førte ham til Johann Peter Lysers mesterlige illustrasjoner (som Benjamin senere skrev om i en annen sammenheng).

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Blant de i dag glemte er John Ferriar (1761–1815), opphavsmannen til begrepet bibliomania, her representert ved et langt dikt, og Stephen Leacock, for hundre år siden en bestselgende humorist. Et høydepunkt er utdraget fra William Blades og hans The Enemies of Books (1880). Blant bøkenes mange fiender er bokormen (støv, varme og tjenerskap nevnes også), og Blades nevner at han fikk en fet bokorm i gave av en bokbinder i Northampton, og at han klarte å holde den i live i tre uker ved å fôre den med ørsmå biter av Boethius’ Filosofiens trøst. Utdraget gjengitt her handler om en femte fiende, nemlig barn. De river ut sider med fine bilder før de setter bøkene tilbake i hyllen, de blar med syltetøyfingre i kostbare utgaver, og en regntung dag på et engelsk gods ble en gruppe barn tatt på fersk gjerning i å leke snøballkrig med bøker. I likhet med mange av tekstene i Shelf Life handler Blades’ tekst ikke om lesning, men om bøker. De er omkring oss overalt, inntil videre. For tendensen Gabrielsen nevner, varer ikke evig. Den er alt i ferd med å snu. Boksalget synker, og på en Kindle blir alle bøker like, men til gjengjeld tar de ingen plass.


 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse