Annonse
12:47 - 02. mai 2019

Kampen om metoo-fortellingen

– Jeg tror mange metoo-aktivister er veldig frustrerte nå, sier den svenske journalisten Fredrik Virtanen om at menn som ham selv nå kommer med sin versjon. 

Kommer med sin versjon: Fredrik Virtanen er ute med boken Uten nåde – en ransakelse.
Annonse

– Hvis Aftonbladet for eksempel prøver å få en politiker avsatt, da skulle kanskje Expressen se på hva som egentlig har foregått, tegne et annet bilde. Men under metoo-høsten foregikk det ingen slik konkurransesituasjon. Alle medier gikk på samme ball, alle ville inn i den gode kampen, sier Fredrik Virtanen.

Det er tirsdag morgen på kafeen Christiania i Oslo. Tankesmien Civita har invitert på frokostmøte om hvorvidt mediene gikk for langt i sin metoo-dekning. Den svenske journalisten Fredrik Virtanen er akkurat blitt presentert som bevis på at ja, mediene gikk for langt. Innlederen beskriver Virtanen som «et av de mest kjente ofrene for de presseetiske overtrampene som vi nå kan fastslå ble begått».

For nå kommer Virtanen med sin versjon, i boken Uten nåde – en ransakelse. Høsten 2017 ble han navngitt i mediene for en voldtektsanklage fra 2006. Anklagen ble først fremsatt i sosiale medier, før den sto på trykk i avisene med navn og bilde av påstått gjerningsmann. Etter hvert kom det flere saker, flere anklager. Virtanen mistet jobben som spaltist i Aftonbladet.

Foran et publikum av pressefolk og blåruss (samfunnsfaglæreren deres hadde bedt dem ta turen) snakket Fredrik Virtanen denne morgenen om den vanlige journalistiske praksisen om å skrive om en sak fra mer enn én vinkel, noe han altså savnet fra medienes metoo-dekning.

Virtanens bok er ikke det første forsøket på å gi en alternativ versjon. Siden i fjor høst har det dukket opp tekster og tv-dokumentarer fortalt fra perspektivet til kjente enkeltpersoner som føler seg urettferdig behandlet av metoo-bevegelsen.

Metoo-historiene viste frem trakassering og overgrep som et omfattende samfunnsproblem. Det handlet om de mange og maktesløse mot de få og mektige, om å snakke høyt fremfor å tie stille.

Hvilken fortelling er det som så kommer frem når tv-team, redaktører, forlag og nettsteder slipper til versjonene fra «den andre siden»?

Forvandlingen. Den første til å få ordet på Christiania er Fredrik Virtanen. Han slår opp på første side i boken sin og leser høyt et utdrag fra Franz Kafkas Forvandlingen: «Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et uhyrlig kryp.»

– Slik kjentes det for meg også, sier han og ser ut i salen.

Den ene dagen er alt normalt, den andre er alt snudd på hodet. Samboeren til Ap-politiker Trond Giske, Haddy Njie, forteller om noe lignende til TV2. Forrige uke var det premiere på episoden av programmet «Vårt lille land» der Giske og Njie snakker om hvordan medienes dekning av varslene mot Giske opplevdes for dem. «Det var noe av det som slo meg», sier Njie, «hvor fort man går fra vanlig hverdag til total katastrofe.»

Den kanadiske tv-verten Jian Ghomeshi åpner essayet «Reflections from a Hashtag», publisert i New York Review of Books, med å si at «For ikke så lenge siden snakket jeg hver dag til hundretusener av lyttere i Nord-Amerika på et radioshow. Det nærmeste jeg kommer en offentlig opptreden disse dagene er på en karaokebar i New York.» Daværende redaktør Ian Buruma skrev nylig i Financial Times at det var «historien til en mann som hadde alt, og deretter mistet alt» som gjorde ham interessert i å trykke Ghomeshis beretning om livet før, under og etter metoo-anklager.

Under frokostmøtet påpeker redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, utfordringen (både for leseren og den anklagde) som oppstår når en metoo-sak ikke går i detalj eller formidler innholdet i de ulike anklagene:

– Du blir anklaget for noe du ikke får høre innholdet i, av noen du ikke vet hvem er, sier hun.

Du blir anklaget for noe du ikke får høre innholdet i, av noen du ikke vet hvem er.

Mari Skurdal

Der fortellingen om «det store fallet» sender Virtanens tanker i retning Kafkas Forvandlingen, er det derimot Prosessen andre drar paralleller til for å skildre det de anser for å være en absurd situasjon.

Å ikke vite, er noe forfatteren Stephen Elliott er innom i essayet «Hvordan en anonym beskyldning avsporet livet mitt», publisert på nettstedet Quilette. Metoo-høsten havnet Elliott på google-dokumentet «Shitty Media Men», et dokument der man kunne føye på navnene til mediemenn som trakasserte, for å advare andre mot å jobbe med dem. Dokumentet ble etter hvert offentlig, og Elliot fant ut at han blant annet var blitt anklaget for voldtekt. Ifølge ham selv hadde han ingen anelse om hvem som kunne ha beskyldt ham. I essayet beskriver han det som et «kafkaesk scenario»:

«Rettssaken er uansett over før et forsvar kan komme på banen.»

Den «gode» historien. Voldtektsanklagen mot Virtanen er fra 2006. Politiet hadde etterforsket saken i 2012, og så henlagt den. Høsten 2017 legger kvinnen som fremmet anklagen, Cissi Wallin, ut et innlegg på Instagram der hun forteller om voldtekten og navngir Virtanen. Innlegget får mange likerklikk og støtteerklæringer, før innholdet ender opp i de tradisjonelle mediene.

– Det her var jo en uimotståelig cocktail, det var kjente menn, det var sex, det var vold, det var alt som skaper klikk, sier Virtanen om hvorfor metoo-historiene var så ettertraktede som oppslag.

Det her var jo en uimotståelig cocktail, det var kjente menn, det var sex, det var vold, det var alt som skaper klikk.

Fredrik Virtanen

I TV2-dokumentaren om Trond Giske blir det også understreket av programlederne at flere av kvinnene ikke anser historiene sine som relevante for offentligheten, men at journalistene som får fatt i dem, tenker annerledes.

Den dårlige metoo-journalistikken, med overdreven vekt av anonyme kilder, full identifisering av den anklagede og tynt faktagrunnlag, ødela for hele metoo-bevegelsen, mener Virtanen.

– Det er så utrolig vanskelig nå å diskutere seksuell vold mot kvinner, patriarkalske strukturer, uten å bli tvunget til å nevne alle lynsjingene som skjedde, sier han til blårussen og pressefolkene.

En slik fremstilling skulle tilsi at det for mediene handlet like mye om jakten på «den gode historien» som ønsket om å gå inn i den gode kampen. Virtanen og andre som har snakket om erfaringene sine som anklaget, bruker gjerne ord som «lynsjing» og «heksejakt». I Uten nåde døper han pressen til «den svenske inkvisisjonen». Flere artikler er i ettertid blitt felt i klageorganet Pressens opinionsnämnd.

NRKs anmelder av boken omtaler Virtanen som et «metoo-offer». Det finnes ingen tvil om at han var et offer for dårlig journalistikk. Samtidig gjør begrepet «metoo-offer» det mer uklart hvordan man da skal tolke posisjonen til dem som sto frem med fortellinger om trakassering og overgrep.

«Vi står her i lyset», sier Haddy Njie i dokumentaren til TV2. «De anonyme kildene kan jo fortsette å uttale seg i mørket. Og si og påstå hva de vil. Kanskje kommer det nye påstander, som vi fortsatt ikke kan forsvare oss mot.»

Hvem som har makten, og hvem som er offeret, avhenger av om det er anklaget eller anklager som har ordet.

Denne lyse, men kjølige tirsdagsmorgenen er de fleste enige om at noen av de største metoo-overtrampene ble begått av pressen. Som en av de fremmøtte ropte til rommets mediefolk:

– Skam dere!

Friksjonen består. Cissi Wallin, kvinnen som kom med voldtektsanklager mot Virtanen, har ikke uttalt seg til mediene i forbindelse med boklanseringen. I stedet har hun sagt hva hun mener via Instagram-profilen sin. En av varslerne mot Trond Giske, Sunniva Andreassen, valgte å trekke seg fra TV2-dokumentaren.

– Jeg tror mange metoo-aktivister er veldig frustrerte nå, over at det ikke snakkes om kjønnsundertrykkelse, sier Virtanen da møtet er i ferd med å rundes av.

– For nå kommer masse menn, som meg, og legger frem sine versjoner og blir intervjuet. Og da ser de på dette som at nå kommer dette gubbepatriarkatet tilbake. Men hadde ikke jeg blitt lynsjet og forstyrret, da hadde de sluppet meg som backlash.

Å være plattformen som sender disse alternative versjonene ut i offentligheten, innebærer en aldri så liten risiko. Ingen svenske forlag ville publisere Uten nåde, så boken ser dagens lys gjennom det norske forlaget Gloria. Da det seriøse litterære magasinet New York Review of Books trykket essayet til Jian Ghomeshi, var reaksjonene så fordømmende at redaktør Ian Buruma ble bedt om å gå, noe han så gjorde.

Stephen Elliotts refleksjoner rundt det å bli anonymt anklaget for voldtekt var, ifølge ham selv, noe New York Magazine var interessert i å trykke, før han fikk beskjed om at de hadde ombestemt seg. Så meldte The Guardian sin interesse, før de også trakk seg. Til slutt endte essayet opp på det mildt konservative nettstedet Quillette.

Også svenske medier har intervjuet Virtanen og skrevet om boken hans, trass i at flere av dem ikke har gått med på at de forsømte presseetikken på jakt etter den svenske Harvey Weinstein.

I sin dekning av bokutgivelsen har Svenska Dagbladet publisert et intervju med ham gjort av deres egen journalist, som jobbet sammen med Virtanen på 2000-tallet. Avisen forklarer hvorfor de vier plass til Virtanens historie slik: «Vi synes det er interessant å skildre metoo fra den andre siden – og fortelle om hvordan det var for en som ble uthengt.»

En som har reagert på denne forklaringen, er Cissi Wallin. På Instagram spør hun om når de synes det er «interessant å skildre metoo fra den andre siden», om de da mener å gjøre det slik som «man altså har gjort globalt og generelt siden type vikingtiden?».

Kampen om metoo-fortellingen er langt fra over.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Norges ninjakommandør presenteres som en restaurert samling av fire tegneseriehefter utgitt i 1987, nylig gjenoppdaget i Nasjonalbibliotekets arkiver.
Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis.
Beskrivelser av smerte tar mye plass, og flere av dem er treffende.
En annen novelle handler om hvordan fortelleren studerer en lommetyv i arbeid, og fryder seg over det kriminelle håndverket.