I skyggen av det vi ikke vet

I diskusjoner om selvbiografiske romaner og «virkelighetslitteratur», kan det ofte høres ut som om Karl Ove Knausgårds Min kamp representerte noe helt nytt da første bind utkom i 2008. At Knausgård så å si var første mann ut av startblokka og at en bøling av andre forfattere stormet etter ham. Men realiteten er at samtalen midt på 00-tallet heller handlet om at den selvbiografiske bølgen snart måtte være uttømt.

Man hadde også hatt mange og lange diskusjoner om hvordan grenselandet mellom fiksjon og fakta i romankunsten skulle leses. Særlig gjorde den danske litteraturforskeren Poul Behrendt seg bemerket med den begrepsdannende boken Dobbeltkontrakten fra 2006, der han analyserte hvordan en bevisst utvisking av skillet mellom diktning og fakta i mange nyere forfatterskap ga grunnlag ikke bare for nye litterære uttrykk, men også tvang frem nye lesemåter.

Som vi nå vet, var ikke alt oppe og avgjort i 2006. Det gjensto visst noen uavklarte punkter på sakslisten som skulle få overskriften «virkelighetslitteratur». Derfor er det grunn til å kvesse blyanten og spenne forventningene når samme Behrendt har lagt nettopp Karl Ove Knausgårds forfatterskap foran seg på arbeidsbordet, sammen med bøkene til blant andre Linda Boström Knausgård og Vigdis Hjorth.