Annonse
00:00 - 03. mai 2019

Glemselssang

Sorg handler ikke bare om mennesker som blir borte for oss, den handler også om minner som blekner og forsvinner.

Annonse

Jeg husker så dårlig lyden av andre menneskers stemmer. Jeg vet ikke hvorfor, eller om det er helt vanlig eller litt rart. Fra tid til annen fester tankene mine seg ved akkurat dette, at jeg for eksempel ikke greier å huske hvordan stemmen til mennesker jeg ikke har sett på lenge (eller som er døde) høres ut, selv om jeg hørte den gjennom mange år. Tanken blir raskt til fortvilelse, og den løper avgårde, videre til alt det andre jeg glemmer om mennesker jeg har vært glad i.

Hvordan kan stemmen, som i øyeblikket jo er så gjenkjennelig, og ofte så fylt av følelse og til og med kjærlighet, en helt sentral del av hvordan et menneske fremstår for meg, forsvinne helt fra erindringen? Jeg vet ikke, men jeg synes dette tapet av minner – som jeg så gjerne skulle ha hatt intakte! – er dypt trist.

«Jeg glemmer deg hver dag, og langsomt spises stemmen din opp av jorda», skriver poeten Sarah Selmer i sin nye bok I dødeboka, og igjen skyves jeg inn i denne fortvilelsen. For selv om den tilsynelatende handler om sorgen over en slags kjæreste, som jeget dessuten har barn med, vender Selmer seg først og fremst mot glemselen: Det som fortsetter å forsvinne etter at et menneske har forsvunnet.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse