Annonse
00:00 - 03. mai 2019

En bok for den engere krets

Diplomatveteranen Bjørn Skogmos innblikk i UDs indre liv er for viktig og gøyalt til å bli så dårlig fortalt.

Gros diplomat: I 1989 ble Bjørn Skogmo en av Gro Harlem Brundtland nære medarbeidere på statsministerens kontor. Han var FN-ambassadør i Genève da hun ble valgt til å lede Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1998. Bildet er tatt da hun begynte i jobben, og bodde hos ambassadøren inntil hun fant sin egen bolig. Foto: Werner Juvik/VG/NTB scanpix
Annonse

Da Bjørn Skogmo i 1992 ble vikar for Norges ambassadør til FN-organisasjonene i Genève, var det «som å slippe et barn løs i en godteributikk», skriver den 78 år gamle veteranen fra norsk utenrikstjeneste. Metaforen i Skogmos ferske memoarbok om 40 år i Norges tjeneste, sier mye om forfatteren: en person som går bananas av det som på utenrikspolitikkens stammespråk kalles multilateralt samarbeid, bruker et begeistringsbarometer de færreste kjenner seg igjen i.

Ikke noe galt i det, for nerdene driver verden fremover. Ære være dem som holder ut endeløse forhandlinger med oppblåste egoer og dogmatiske regimer. De kan kunsten å lytte, smigre, true og overtale for å oppnå kompromisser om alt fra nedrustning til vaksineprogrammer og menneskerettigheter. Dette er diplomati som virkelig betyr noe – vi kan for eksempel takke tålmodige sjeler som Skogmo for at flertallet av verdens land i 1997 ble enige om et forbud mot miner.

Men når historien om dette diplomatiet skal skrives, bør regien overlates til noen som kan nå frem til flere enn den harde kjernen av spesielt interesserte.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

En annen novelle handler om hvordan fortelleren studerer en lommetyv i arbeid, og fryder seg over det kriminelle håndverket.
Norges ninjakommandør presenteres som en restaurert samling av fire tegneseriehefter utgitt i 1987, nylig gjenoppdaget i Nasjonalbibliotekets arkiver.
Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis.
Beskrivelser av smerte tar mye plass, og flere av dem er treffende.