Den store zambiske romanen

---

Anbefalt bok

Namwali Serpell

The Old Drift

London: Penguin 2019

---

Også uten fantastiske historier om mulige verdener som Game of Thrones lever vi i en eventyrlig, hemmelighetsfull verden. Ta for eksempel dette virvaret av klimasoner, språklig variasjon, levemåter og sedvaner som kalles Zambia. Landet mangler kyst, het en gang Nord-Rhodesia, er en stor kobberprodusent, har en hovedstad ved navn Lusaka, en mektig elv ved navn Zambezi og en myntenhet som heter kwacha. Hva mer? Mye.

Språklig overveldende.

Namwali Serpell, med zambisk oppvekst, engelsk far og nordamerikansk voksenliv – hun er like hvit som svart, like angloamerikansk som zambisk – har nettopp debutert med en mosaikk av en bok om mennesker i Zambia de siste drøye hundre år. The Old Drift er et tungtveiende bud på Den store zambiske romanen, om landets historie siden Victoria Falls fikk sitt navn og det første hotellet der ble oppført. Det er fortsatt i drift, riktignok på Zimbabwes side av grensen. En gang het alt Rhodesia; nå er det Zim-Zam. Zimbabwe og Zambia. I bakgrunnen ligger den ekspansive gruvedriften i Kobberbeltet, de vedvarende friksjonene mellom stammer og raser, selvstendigheten og aids-epidemien, men fremdriften i romanen skyldes kompliserte relasjoner mellom ektefeller og nære slektninger som ikke liker hverandre noe videre, klassehat, avvikere, bastarder, svarte oppkomlinger, hvite nedkomlinger og helt alminnelige mennesker som har mer enn nok med å leve.

Til forskjell fra Wayetu Moores historiske roman fra Liberia, som jeg skrev om i denne spalten for noen uker siden, er de mytiske elementene sparsomme, og det er lite i språk eller struktur som knytter an til en afrikansk fortellertradisjon. Til gjengjeld er Serpell språklig overveldende. Hun skifter ubesværet mellom registre, fra den viktorianske overklassetonen i de første kapitlene, via italienske og tyske varianter av språket (der typiske grammatikalske feil markeres i dialogene), overkompensering hos engstelige borgere som er redde for ikke å fremstå som fine nok, til mange versjoner av afrikansk engelsk, fra ubehjelpelighet til elokvens: 'TEKAS TO AMELIKA!' roper barna som løper etter et fly, men en forsker som jakter på en AIDS-vaksine snakker også afrikan ingrish der han forklarer at 'crispa is simpo and affordaba' i en utlegning om CRISPR-metoden for genetisk ingeniørkunst.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Fiksjon og virkelighet. Boken har ni hoveddeler og like mange hovedpersoner, fordelt på tre generasjoner og tre familier, en svart, en brun og en hvit. Dertil kommer et mylder av biroller, enkelte av dem besatt av historiske personer, som Edward Nkoloso, mannen bak det forrykte zambiske romfartsprogrammet på sekstitallet, og hans 'afronaut', det den gangen seksten år gamle skolelyset Matha Mwamba, som forlot programmet da hun ble gravid (Serpell har skrevet en artikkel om prosjektet). Her er det kanskje duket for en zambisk debatt om «virkelighetslitteraturen», men det rikholdige persongalleriet er stort sett oppdiktet. Samtidig er de historiske hendelsene er reelle nok, fra Zambia Airways' konkurs til kinesernes tiltagende tilstedeværelse etter tusenårskiftet, helt til en nykolonialistisk kybernetisk feberfantasi tar over i bokens siste del.

Lag på lag.

Ved å bevege seg på små flater – i frisersalonger, på verandaer, i soverom, på søppeldynger, i flykabiner – bygger Serpell langsomt opp lag på lag av historie: kolonisering, plantasjeøkonomi og gruvedrift, som tiltrakk seg hvite som ikke hadde fått det helt til i Europa, men som kunne leve som aristokrater blant rettighetsløse afrikanere; senere en selvstendighet som ble forvaltet av kompetente, men etter hvert stormannsgale menn, og så de siste tiårenes viruskatastrofe, som skapte et land av barn og besteforeldre, ettersom foreldregenerasjonen var borte. Til slutt gløtter hun inn i den nære fremtid. Dette er ikke bare en over middels debutroman, den er sensasjonelt god.