Annonse
13:42 - 23. april 2019

Grensen mellom kunst og vitenskap blir utydelig

Denne vitenskapshistorien er ikke oppsiktsvekkende god fordi den er så lærd og velskrevet, noe den er, men fordi den pirrer nysgjerrigheten og befordrer ydmykhet.

Mangfoldig historie: Patricia Fara viser hvordan vitenskapen er et produkt av finmaskede nettverk, fra politikk og økonomi til praktiske utfordringer for folk flest. Bildet: Hipparkhos ved observatoriet i Alexandria, gravering fra Hermann Gölls «Die Weisen und Gelehrten des Alterthums» (Antikkens vise og lærde) 1876. Foto: NTB scanpix
Annonse

Anbefalt bok

Patricia Fara

Science: A Four Thousand Year History

Oxford: Oxford University Press 2009

Det er ingen overdrivelse å fastslå at vitenskapens historie har vært skrevet mer enn en håndfull ganger, men omtrent slik vi aldri går lei av Ødipus-myten i ulike innpakninger, eller versjoner av tragedien om Romeo og Julie, er det en del av oss som aldri får nok av historier om det aristoteliske verdensbildet, Darwins religiøse tvil og Keplers forbedringer av det kopernikanske kosmos. Patricia Faras lærde og velskrevne vitenskapshistorie skiller seg dessuten fra de fleste beslektede bøker på minst fire måter, og de fleste har mye å lære av henne hva angår både substans og perspektiv.

For det første begynner hun ikke med grekerne, men babylonerne, som var like antikke for grekerne som grekerne er for oss. Siden 1980-tallet har forskere studert deres kunnskapsregime, som særlig var solid innen astronomi, aritmetikk og geometri. De gamle mesopotamere kalkulerte stjernenes baner, utviklet kalendere og førte statistikk. De visste også mye vi ikke vet at de visste, ettersom kildene er skrinne.

Uvanlig bredde. For det andre slipper Fara, som har bakgrunn i fysikk og vitenskapshistorie, til et anegalleri som sjelden får plass i vestlig vitenskapshistorie, fra muslimske og kinesiske forskere og lærde til «den lille tradisjonen» i europeisk kunnskapshistorie, altså alkymi og magi. Hun siterer Keynes på at Newton ikke var den første moderne vitenskapsmann, men den siste magiker. Newton puslet selv med alkymi, og holdt seg med et religiøst verdensbilde mange i dag vil anse som kuriøst.

Alkymistene Agrippa og Paracelsus befant seg i utkanten av de lærdes sirkler. Agrippa holdt sin tiltredelsesforelesning på tysk, mens Paracelsus skrøt av at han lærte mye av landstrykere og kloke koner. Samtidig nøt de stor respekt i det tidlig moderne Europa, særlig blant praktikere. Når det gjelder ikke-europeere, tar Fara dem tilstrekkelig på alvor til at leseren lærer noe substansielt om religionens rolle i Avicenna og Averroes’ utforskning av ideene og den fysiske virkelighet, men hun skriver også om verdens trolig eldste universitet i Bagdad og årsakene til at arabisk vitenskap stagnerte. Kapittelet om klassisk kinesisk vitenskap er også lærerikt.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

For det tredje får vi ikke servert et forutsigbart genigalleri av døde hvite menn fra Arkimedes til Mendel, fra Galileo til Hawking. Det skyldes ikke forfatterens aversjon mot hvite menn, men at vitenskapen ikke er skapt av enkeltstående, lysende genier omgitt av mørke krefter. Derimot er den et produkt av finmaskede, umake nettverk, fra politikk og økonomi til praktiske utfordringer som møtte folk flest i deres dagligliv. Denne hybride, sammenvevede fortellingen gjør det vanskelig å fortelle vitenskapshistorie bare om geniale enkeltpersoner etter å ha lest Fara.

Vet hva hun snakker om. For det fjerde har boken en uvanlig oppbygning. Første kapittel påpeker at tallet 7 har en spesiell plass i mange kosmologier, og ganske riktig er bokens 49 kapitler delt inn i syv deler, med titler av typen Interactions og Invisibles for å markere de dominerende riffene i hver epoke. Det er en kronologi her, men ingen unilineær utviklingshistorie. Etter å ha lest populære forfattere som Pinker og Harari, som foregir å presentere det store bildet som en lineær just so-historie (enhver intelligent leser må jo spørre seg: Kan det virkelig være så enkelt? ­– og svare: Neppe!), er det oppmuntrende å møte en forfatter som befinner seg på hjemmebane, som vet hva hun snakker om og derfor skriver tekster som hverken lukter Google-søk eller lar seg friste av en hang til slående formuleringer og utilbørlige forenklinger. Det ligger poesi i et slikt blikk på den vitenskapelige kunnskapen, og du opplever at ny kunnskap helst oppstår der grensene mellom kunst, vitenskap og religion blir utydelige.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse