Annonse
00:00 - 08. mars 2019

Vent bare, snart

Navnet Tor Ulven virvler opp en hel tidsånd, og en måte å tenke på som møter betydelig motstand i dagens kultur, skriver Kari Løvaas.

Tor Ulven. Foto: Lars Aarønæs / Gyldendal
Annonse

Et felt av forestillinger knyttet til navnet «Tor Ulven» begynner å vibrere i hjernen når jeg henter Anemari Neples bearbeidede doktoravhandling En annen verden i min nedsnødde postkasse i Sunne. Jeg hørte dette navnet første gang for 25 år siden på forfatterstudiet i Bø i Telemark, der en umåtelig intelligent og belest dansk student med beundring nevnte tittelen Skyggen av urfuglen – som jeg straks løp til biblioteket for å låne. Høsten etter publiserte tidsskriftet Vagant det eneste intervjuet Ulven noensinne skulle gi. Blant engasjerte lesere fikk det en helt egen status, og til min forbløffelse merker jeg at jeg fremdeles kan sitere fra det. Ta for eksempel Ulvens kommentar til det berømte Goethe-diktet «Over alle tinder»: «Diktet er optimistisk i den forstand at før eller siden finner vi alle ro. Da er vi dessverre døde.»

Skyggen av urfuglen (1977), som var Ulvens debutbok, var en frukt av hans surrealistiske periode, som han i og med utgivelsen av Etter oss, tegn (1980) definitivt hadde lagt bak seg. Denne nyorienteringen gir Neple et innblikk i når hun i innledningen presenterer tidligere upublisert materiale fra Gyldendals arkiv. 

I konsulentuttalelser fra forlaget på 70-tallet oppfordres Ulven til å frigjøre seg fra surrealismen, noe han også gjør. Ulven protesterer sterkt mot surrealismestempelet som fortsatt hefter ved ham i forlagets katalogtekst i forbindelse med utgivelsen av Forsvinningspunkt (1981). For snarere enn noe «ubehersket konsum av fantasibilder», er det refleksjon og ettertanke Ulven nå vil innby til med sin diktning. Dette gjelder i hans poesi så vel som i hans prosa, og i to av tekstene Neple analyserer, blir snøfallet ikonisk for en slik meditativ bevegelse mot forståelsens utside. Teksten «Slutten av desember» avsluttes slik: «Vi fortsetter forbi ordene, mot den ytterste snø og tankeløshet.» Og i diktet «To fjernsyn» snør det både inne og ute, her fremmanes «et svimlende snøfall/ som kosmisk støy».

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse