Den nær 500-sider lange boken, utgitt på Cappelen Damm, kan skilte med en omfattende litteraturliste og 683 fotnoter totalt, men ifølge Morgenbladets anmelder, Bernhard Ellefsen, virker disse først og fremst «som en slags røykteppe» som dekker over for forfatterens omfattende bruk av andres funn, formuleringer og fremstillingsform.
Forfatter og forsker Cathrine Baglo var en av kildene hvis arbeid Jenssen gjorde omfattende bruk av i En samisk verdenshistorie. I et intervju med Morgenbladet sa Baglo at hun kjente igjen egne formuleringer, analyser, oppbygning og poenger, og karakteriserte Jensens kildebruk som «systematisk lemfeldig»
Klanderverdig.
Han vil ikke uttale seg om Jenssen-saken på vegne av NFFO, men i kraft av å være samfunnsforsker selv synes Hønneland saken er interessant.
– Hvis man skriver et helt avsnitt bygget på et annet verk med kun én referanse, uten at det kommer helt klart frem om informasjonen gjelder hele avsnitt eller kun siste setning, så synes jeg det er slett håndverk, ikke kunnskapstyveri. Men som det kommer frem her, er det ikke bare fakta som er tatt fra Baglos arbeid, også oppbygning, dramaturgi og presentasjon av sentrale funn.
NFFO har ifølge Hønneland nylig satt i gang et prosjekt om etikk i sakprosa.
– Vi har tidligere vært litt tilbakeholdne når det har kommet forslag til en vær varsom-plakat for sakprosa. Vi er avventende, og mener dette i hovedsak er forlagenes ansvar. Som forsker selv, vet jeg at dette ikke er enkelt. Det er en gråsone med få klare svar, sier han, og legger til:
– Min personlige mening er at hvis det er riktig som det påstås i intervjuet, er det klanderverdig. Jeg har selv opplevd noe lignende. Det er hyggelig å bli sitert, men når det går over grensen til at det virker som andres funn, er det veldig irriterende. «Det skjærer i hjertet», som Baglo sier.
Normene finnes.
Det er hyggelig å bli sitert, men når det går over grensen til at det virker som andres funn, er det veldig irriterende.
— Geir Hønneland, styreleder, NFFO
– Men at det er uredelig bruk av kildemateriale, kan jeg være med på. Mitt inntrykk er at det er slurv og lettvint gjenbruk, sier hun, og understreker at hun ikke selv har lest Jenssens bok og derfor uttaler seg på bakgrunn av det som kommer frem i Morgenbladets anmeldelse.
Denne type omgang med kilder er ikke noe nytt, ifølge Røsvik. Hun trekker frem Karsten Alnæs og hans fembindsverk Historien om Norge, som på midten av 2000-tallet forårsaket en omfattende debatt da det kom frem forfatteren hadde brukt andre forfattere og historikeres arbeid uten tilstrekkelig kreditering.
– Trengs det klarere normer for hvordan sakprosaforfattere skal henvise til andre kilder?
– Nei, når det kommer til kildehenvisning tror jeg normene finnes. Bare det at det påpekes når noen trår feil, viser det. Men her har de har ikke blitt fulgt opp godt nok, eller det er blitt gjort på en slurvete måte. Eksemplene Ellefsen viser til, tyder på at kildene i noen tilfeller burde ha vært sitert og navngitt i teksten, ikke bare parafrasert, sier Røsvik, som ikke mener det er noen motsetning mellom å skrive tilgjengelig litteratur og bruke kilder på en etterrettelig måte.
Utvidet plagiatdefinisjon.
– Mange sakprosaforfattere vet kanskje ikke engang hva plagiat er fordi de aldri har lært det eller tatt debatten på egne premisser, sier han.
Nesh jobber for at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer. Den nasjonale forskningsetiske komiteen har utviklet generelle forskningsetiske retningslinjer, som også henvender seg til personer som ikke selv er forskere.
– Det virker som mange tror at hvis de har satt på anførselstegn eller en fotnote, så er det greit, men alle forskere kan de triksene der. Det enkleste i hele verden er å manipulere fotnoter og late som du krediterer uten egentlig å gjøre det, sier han.
Nesh tar til orde for en bredere definisjon av plagiatbegrepet. Den mest åpenbare formen er ren avskrift, men ifølge Nesh sine retningslinjer, kan plagiat også ta andre former, «for eksempel bruk av ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, illustrasjoner, resultater m.m.».
Mange sakprosaforfattere vet kanskje ikke engang hva plagiat er.
— Vidar Enebakk, sekretariatsleder, Nesh
Enebakk mener det er mange som ikke skjønner at det etiske plagiatbegrepet er så bredt.
– Et hovedpoeng for Nesh er at dette ikke bare handler om metode, det handler om etikk. Dette er noe sakprosafeltet bør snakke sammen om. Hva er et plagiat? Hva er et kunnskapstyveri? Så, i neste omgang kan man spørre: Hva er god henvisningsskikk? Gitt at man er enige om en definisjon, hva er god praksis? Det er ikke nødvendigvis sånn at man må ha side på side med fotnoter, det handler om å finne systemer som er velegnet for å ivareta de etiske prinsippene og anerkjenne kollegialitet og originalitet, sier han.
Kommersielle hensyn.
– For å skape blest om boken og innholdets originalitet, kan det hende forlagene legger press på forfatteren om å kutte referansene og fotnotene, få frem egen stemme og skrive mer personlig, og så videre. Kommersielle hensyn kan presse frem en uetisk adferd.
I likhet med Merete Røsvik, tror han ikke fotnotesvermer eller hyppige kildehenvisninger vil gå på bekostning av tilgjengelighet og leservennlighet.
– Jeg tror det er veldig mange som pusher det som en påstand – «leserne liker det ikke» – men her tror jeg at forfatterne og leserne er delt. Jeg tror mange lesere foretrekker å bli veiledet videre, eller kanskje man ut ifra krav om etterrettelighet ønsker å sjekke om det forfatteren sier er greit. Så sånne ting får man diskutere åpent, ikke bare fremsette påstander, sier Enebakk.
Føler seg dumme.
– Forskeren kan være tidlig ute med en bok som er original, men så skriver sakprosaforfatteren en mer litterær, kul fremstilling, som kanskje blir en bestselger og tar ut det faglige og kommersielle formidlingspotensialet. Det er en ubalanse i normsystemet fordi sakprosaforfatteren kan ta seg friheter som ikke forskeren har fordi de må følge forskningsetikkens krav om god henvisningsskikk, også når de skriver sakprosa, sier han.
– Veldig mange forskere kvier seg for å snakke om dette. Forskere skal jo formidle, men de vil også bli anerkjent. Kanskje føler de seg flaue eller forbigått som mistet formidlingen av egen forskning. Bare det å invitere forskerne ut til å snakke om det, kan være forløsende for debatten, sier Enebakk.