Annonse
00:00 - 08. mars 2019

Tur-retur Glemselen

Romanforfatteren Magnhild Haalke var sentral i en av norsk litteraturs mest interessante perioder, før hun forsvant i historiens dyp. En ny biografi forsøker å løfte henne opp igjen.

Lite som brenner: Magnhild Folkvords konvensjonelt utformede biografi om Magnhild Haalke har en tittel som forblir en påstand – her er det ikke så mye som brenner. Foto: Leif Ørelund / Oslo museum
Annonse

Da den nordtrønderske forfatteren Magnhild Haalke bokdebuterte i 1935, var det opplagt for kritikere så vel som for de store leserskarene at en virkelig stemme hadde tatt det litterære ordet. Den nokså knappe, men uhyre intense romanen Allis sønn var i og for seg tidstypisk, ved at den fortalte om et vanskelig, men også fantasirikt og spill levende barn som ble kuet av omgivelsene. Men den var samtidig fargerik og egenartet nok til å vekke stor begeistring blant samtidens sentrale anmeldere, fra norske størrelser som Ronald Fangen og Dagbladet-redaktør Einar Skavlan til den amerikanske kritikernestoren Alfred Kazin i The New York Times.

Debutanten var en femti år gammel skolelærer, og før hun døde i 1984, 99 år gammel, skulle hun rekke å utgi nitten romaner. Hun trengte altså bare et halvt liv på å skape seg et helt forfatterskap. Gjennom 1930-, 40- og 50-tallet var hun blant forfatterne som begeistret både kritikere og bokkjøpere. Romanene hennes fikk ros for sin dype psykologi, sin språklige «fasthet», sine kvinne- og barneskildringer og sine autentiske miljøer. Men i tiårene etter hennes død, har navnet Magnhild Haalke forsvunnet ut av skolepensum, litteraturhistorier og bokhandler. I dag er ingen av bøkene hennes i salg, og forfatterskapet i praksis glemt. Det er utgangspunktet navnesøster Magnhild Folkvord har når hun tar sats i sin nyutgitte biografi, Der livet brenn. Hvem var Magnhild Haalke, og hvorfor har hun forsvunnet i den forgangne litteraturens dype brønn?

Et stort møte. Allis sønn grep meg så voldsomt da jeg fikk den i hendene for noen år siden. Lesningen begynte som plikt, men ble raskt til en virkelig umistelig opplevelse. Forfatterskapet som helhet hadde jeg da ingen oversikt over, men basert på denne ene boken sto den tapte statusen for meg som fullstendig ubegripelig. Hvordan var det mulig? Etter å ha snakket med andre beundrere av romanen, har jeg hørt mange mulige forklaringer: Kan det skyldes at hun ble marginalisert som kvinne? Kan politikken hennes ha vært umoderne? Kan de litterære motene ha løpt fra henne og den forbløffende debuten ha blitt forbundet med et forfatterskap som ble stadig mindre spennende?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse