Annonse
07:44 - 13. mars 2019

Dagbladets anmelder kaller ny norsk Bergman-utgivelse for «falskneri», men ingen deler av faktagrunnlaget hans holder vann, skriver Bernhard Ellefsen

Dagbladets anmelder kaller ny Bergman-utgivelse for «falskneri», men faktagrunnlaget hans holder ikke vann, skriver Bernhard Ellefsen.

Villedende markedsføring? At Ingmar Bergmans bøker utgis under sjangerbetegnelsen «roman» og er samlet som «en trilogi» får Dagbladets anmelder til å reagere med de aller sterkeste karakteristikker.  Foto: Jan Collsiöö /  TT / NTB scanpix
Annonse

9. mars skrev Dagbladets Marius Wulfsberg en engasjert og oppsiktsvekkende anmeldelse av Ingmar Bergmans Romantrilogien, en samleutgave av den svenske filmregissørens selvbiografiske bøker fra 1990-tallet. På avissiden er vurderingen utstyrt med to terningkast: En sekser for innholdet og en soleklar ener for «innpakningen». At bøkene Den gode viljen, Søndagsbarn og Fortrolige samtaler utgis under sjangerbetegnelsen «roman» og er samlet som «en trilogi» får Wulfsberg til å reagere med de aller sterkeste karakteristikker.

Slike ord har Bergman aldri brukt om disse bøkene, skriver Wulfsberg. Alt sammen stammer derimot fra Bergman-stiftelsens leder Jan Holmberg, og hans bok som utkom i fjor, Författaren Ingmar Bergman. Å kalle disse selvbiografiske fortellingene for «romaner» er «falskneri» og «villedende markedsføring», skriver Wulfsberg, som gir de ansvarlige utgiverne det glatte lag:

Det er de svenske utgiverne i Stiftelsen Ingmar Bergman og Nordstedts forlag som har fått det for seg at bøkene ikke lenger er litterært bearbeidede familiehistorier, men romaner. Forlaget Press følger opp svenskenes fikse idé og strekker seg langt i villedende markedsføring for å gjøre påfunnet til sitt.

Når Wulfsberg sågar mener å kunne avsløre at det innledende essayet, skrevet av en av verdens mest innflytelsesrike litteraturkritikere, Daniel Mendelsohn, ikke er skrevet «spesielt for den norske utgaven» slik omslaget hevder, men derimot for den svenske, er altså fiaskoen, i hans øyne, komplett.

I et tilsvar til Wulfsberg, gjør sjefen i Forlaget Press, Håkon Harket, det klart at han selv har bestilt essayet fra Mendelsohn. Det fremstår som troverdig. Men innvendingene mot sjangerforståelsen er jo langt mer interessante. Kan det virkelig være at Bergman-stiftelsens leder forsøker å snyte den nordiske samtidssakprosaen for tre sterke memoarbøker, at dette er en storstilt tilsnikelse, slik Wulfsberg skriver? Det er i så fall et svært relevant poeng for dagens diskusjon om de porøse skillene mellom romansjangeren og den litterært ambisiøse sakprosaen, og i tilfelle noe av et bokhistorisk skup for Dagbladets anmelder Wulfsberg.

Problemet er bare at de harde påstandene ikke holder vann mot selv den enkleste faktasjekk. Jeg gjør noen enkle søk på Google, i norske og svenske mediearkiv og biblioteksbaser. Allerede i 1991, ved utgivelsen av den første av de tre bøkene, Den goda viljan, melder NTB at «Ingmar Bergman har gjort det igjen». Ifølge journalisten har Bergman nok en gang lagt «anmelderne for sine føtter, denne gang med romanen Den goda viljan». Hvordan kan da Wulfsberg hevde at det er Jan Holmberg, som halvannet tiår etterpå har «fortolket» seg frem til at dette skal leses som en roman? Lenger nede i samme nyhetsmelding står det dessuten å lese at «romanen» er «nominert til Nordisk råds litteraturpris».

NTB refererer videre den sentrale kritikeren Leif Zerns anmeldelse: «Den goda viljan ligner ingen annen roman jeg har lest, skriver Leif Zern i Expressen. […] Nå og i fremtiden kan den leses som en av de mest gripende kjærlighetsromanene i den svenske litteraturhistorien, skriver Zern.»

Når jeg slår opp i den glimrende tjenesten Bokhylla.no – som er levert av Nasjonalbiblioteket, der Marius Wulfsberg selv jobber som forskningsbibliotekar – på den norske utgaven av Den gode viljen (oversatt av Gunnel Malmström og utgitt samme år som originalen) står det beviselig «roman» på tittelbladet. Ytterligere søk viser at det samme gjelder den tyske oversettelsen. Og stikkprøver i svenske biblioteksamlinger viser at Den goda viljan stort sett er plassert i avdelingen for romaner.

Wulfsbergs påstand om at dette er et nylig påfunn fra Bergmanstiftelsens leder, er rett og slett en formidabel brøler. Den fordrer altså at mannen må ha reist landet rundt for å flytte bøker fra en samling til en annen.

Wulfsbergs påstand om at dette er et nylig påfunn fra Bergmanstiftelsens leder, er rett og slett en formidabel brøler.

Helt siden begynnelsen har det ganske riktig vært en sjangerdiskusjon omkring disse bøkene. Den har ikke handlet om hvorvidt de er memoarer og dermed sakprosa eller snarere oppdiktede romaner. Derimot har den gått på om romanene står for seg selv når så ambisiøse filmatiseringer er gjort parallelt med utgivelsen av dem. Bøkene ble nemlig fortløpende filmatisert med store budsjetter og til betydelig jubel av regissørene Bille August, Daniel Bergman og Liv Ullmann.

Den brede mottagelsen av disse filmene, og måtene man den gang omtalte dem på, slår bena under Wulfsbergs påstand om at det å se verkene i sammenheng som en trilogi er et nylig påfunn. De ble beviselig omtalt som nettopp en trilogi allerede før den tredje av dem, Enskilda samtal, ble filmatisert. 15. august 1995 hadde Dagens Nyheter en sak med tittelen «Enskilda samtal avslutar trilogi. Liv Ullmann regisserar Bergmanmanus».

Og i 1998, ved Bergmans åttiårsdag, ble de tre bøkene for første gang samlet i ett bind (med flere anmeldersitater på innbretten som roser disse «romanene»). Å bruke termen romantrilogi om utgivelsen fra 1998 – altså ti år før Holmberg skrev boken som Wulfsberg mener har skyld i kalabaliken – fremstår som ytterst tilforlatelig, ja nærmest som en selvfølge.

Da står Wulfsberg igjen med følgende poenger: At selve kombinasjonen av begrepene «roman» og «trilogi» muligens (men her er det litt vanskelig å ha full tillit til researchen) dukker opp for første gang med denne utgivelsen. Og at det kan hende Bergman selv ikke brukte nøyaktig disse ordene om verkene, som Wulfsberg hevder.

Til dette siste er det å si at Wulfsberg neppe mener at kunstnere selv skal være sannhetsvitner for slike spørsmål. En parallell: Bergman ville neppe kalt filmene sine for kunst i det hele tatt. Det ville heller ikke en regissør som John Ford. De insisterte på at de var håndverkere. Men forlag, filmselskaper eller medier som påstår det, gjør seg hverken skyldig i falskneri eller villedende markedsføring.

Det gjør derimot en anmeldelse som feller en så hard dom på et så hullete faktagrunnlag.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse