Annonse
09:05 - 12. mars 2019

Åtte års ensomhet

Hva er det som er stort og blankt og dyrt og tomt? Svaralternativ 1: Skyskraperne i Doha. Svaralternativ 2: Livet i Qatar.

Amerikaner i Qatar: Statsviteren Gary Wasserman  underviste ved Georgetown Universitys campus i Doha. Etter åtte år i Qatar har han mye å si om expat-tilværelsen i et etnisk segregert ørkenland. Foto: Tomas Munita / The New York Times / NTB scanpix
Annonse

Anbefalt bok

Gary Wasserman

The Doha Experiment: Arab Kingdom, Catholic College, Jewish Teacher

New York: Skyhorse Publishing 2017.

Som vanlig skjønte jeg at jeg ville trenge minst én bok for å komme under overflaten. Men det var ikke lett å finne en. I dette merkelige landet, der alt var uferdig og hvor mennene i gule vester hadde det for travelt med å bygge metrostasjoner, fotballarenaer, veier og skyskrapere til å protestere mot dieselprisene, var det knapt en bok å oppdrive noe sted. Jeg ble minnet om et dikt av Derek Walcott, som beskriver det nyrike Trinidad ved å snakke om «miles and miles of golden chains / but not a book in sight».

Kjøpesenterne i Qatar er kilometerlange og proppfulle av importerte forbruksvarer, men de mangler bokhandlere. Det finnes en WH Smith et sted, men der selger de bare sigaretter, krim, sjokolade og lettere underholdning. Til slutt krøp jeg til korset og lastet ned et par e-bøker fra cyberspace.

Fremmedarbeidere. Til forskjell fra Oman i sør, Irak i nord og de hellige byene i vest, har ikke Qatar mye dokumentert historie. Landet var fattig og tynt befolket, og selv om oljen ble oppdaget i 1940, var det først i 1995 at det kom en emir som var interessert i å bruke noen hundre milliarder på modernisering. Du ser lite infrastruktur i Doha som er eldre enn 20 år, men desto mer som må bli ferdig i tide til fotball-VM i 2022. 12 prosent av befolkningen er statsborgere, mens 60 prosent er fra det indiske subkontinentet. De søkkrike qatariene kjøper alt de trenger utenfra, og arbeidskraft står høyt på listen, fra filippinske hushjelper, bangladeshiske bygningsarbeidere og kenyanske taxisjåfører til europeiske arkitekter og amerikanske professorer.

Forfatteren av The Doha Experiment tilhører siste kategori. Statsviteren Gary Wasserman hadde opprinnelig tenkt å undervise på Georgetown Universitys campus i Doha i et par år, men frynsegodene – nullskatt, fri bolig, mye fritid – lokket ham og kona til å bli i åtte. Hans lesverdige erindringsbok forteller om dette merkelige, hypermoderne, konservative muslimske landet, og han har mye å si om expat-tilværelsen i et etnisk segregert ørkenland uten sivilsamfunn. Likevel er han på sitt mest interessante når han kombinerer det selvbiografiske med det faglige og skildrer møtet med studenter han lærer opp i en tenkemåte som er fristilt fra religiøse tekster og dogmer.

Balansekunst. Wassermans studenter kommer fra mange land, og enkelte av dem er qatari med foreldre som foretrekker å ha barna i nærheten fremfor å sende dem til syndens pøl. Andre er rotløse middelklasseungdommer fra andre arabiske land. Campuslivet er ultraliberalt etter qatariske standarder. Det er sjelden at Wassermans jødiske identitet blir tematisert, og kolleger som blir avslørt som homofile, får større problemer enn ham, men beholder jobben. Mange av studentene er av hunkjønn.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Illustrasjon: Stine Kaasa

Å undervise i demokratiteori, internasjonal politikk og sekulær tenkning i et paradoksalt land som Qatar krever smidighet, diplomatiske evner og snedig balansekunst. Wasserman, som beskriver seg selv som en Obama liberal, ser ut til å ha lykkes ganske godt. Han sår tvil og tvisyn, unngår å snakke om Israel om han kan, forteller om USAs mange feil og overgrep, men også om landets evne til selvkritikk og indre uenighet. Han har forstått at det er nødvendig å bruke kjøkkeninngangen for å smugle en individualistisk personforståelse inn i et samfunn der patriarkalsk autoritet, lydighet og religiøs dogmatisme stadig er luften de fleste puster i.

Ikke desto mindre er det med stor lettelse at Gary og fruen Ann legger sine åtte års ensomhet bak seg og vender tilbake til den kakofonisk frittalende og motsetningsfylte byen som er oppkalt etter USAs første president. 

Tvilen. Han holder kontakt med noen av sine tidligere studenter. En ung qatari kvinne på en kaffebar i Washington har kastet abayaen (den svarte, heldekkende drakten) og nyter friheten, men her må hun leve uten tjenerskap og statlige garantier. Alt har sin pris, og hun vurderer seriøst å flytte bort fra friheten, hjem til tryggheten. Men hun er i tvil. Wasserman applauderer, og hans viktigste budskap er kanskje at det er usikkerhet og evne til kritisk selvransakelse som er den vestlige sivilisasjons mest verdifulle gave til verden.


 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse