Annonse
09:20 - 05. mars 2019

Alt og ingenting, og alt imellom

Giorgio Agamben er blitt berømt for sine tanker om homo sacer, den lovløse, i en verden der det er vanskelig å benekte at mennesker har ulik verdi. Han er også en inviterende filosof å tenke med om fundamentale spørsmål.

Språk og virkelighet: Girogio Agamben skriver med undring over språkets evne til å gjøre verden meningsfylt, i en essaysamling som ikke minst blir et et lærestykke i filosofering om filosofering. Illustrasjonsfoto: Peter Turnley / Corbis / VCG / Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Giorgio Agamben

Che cos’è la filosofia?

Macerata: Quodlibet 2016.

Ingen som har snust på migrasjonsforskningen i senere tid, kan ha unngått å legge merke til at den teoretiske referansen som har økt raskest siden årtusenskiftet, er Giorgio Agambens bok fra 1995, Homo Sacer. Begrepet, som både kan bety «hellig mann» og «forbannet mann», viser til en rettsløs, fredløs person som hvem som helst kunne drepe ustraffet i Romerriket. Disse menneskene blir redusert til zoe (Aristoteles’ begrep for bart eller naturlig liv), i kontrast til bios, det fullbyrdede menneskelige liv, som innebærer deltagelse i samfunnsinstitusjonene. Mange har satt begrepet homo sacer i sammenheng med Europas håndtering av de siste årenes flyktningkriser og livet under overfarten eller i leiren, og det er langtfra irrelevant. Agamben nevner selv Guantánamo som et sted der mennesker reduseres til kjøtt, men han viser også at den moderne staten kontrollerer oss alle på en slik måte at alt potensielt blir en leir og vi alle blir homines sacri.

Fem essayer. Agamben, som har doktorgrad i rettsfilosofi, gir ikke keynotes på migrasjonskonferanser, og utenfor Italia og den akademiske filosofien er han lite kjent ut over denne boken og oppfølgeren Stato di eccezione (Unntakstilstander). Totalt består Homo Sacer-prosjektet av fire deler inndelt i ni bøker, og Agamben, som snart fyller 77, publiserer gjerne tre-fire bøker i året. Da anledningen bød seg, plukket jeg med meg en av hans nyeste bøker, Che cos’è la filosofia? (Hva er filosofi?).

Tittelen til tross er dette ingen innføring i filosofien. Boken består av fem essayer av varierende lengde, stort sett skrevet i løpet av de siste par årene, som presenterer Agambens måte å filosofere på, og tegner et bilde av konteksten han inngår i. Selv om han har skrevet om en bred vifte av temaer, fra estetikk til metafysikk og ikke minst politisk filosofi, er det en kjerne i Agambens tenkning som uttrykkes i denne boken, som i siste instans handler om å filosofere: den er et lærestykke i filosofering om filosofering.

Følelser og fornuft. Fire av essayene handler om spesifikke temaer. Han behandler forholdet mellom musikk, politikk og filosofi, skriver en kort betraktning om å skrive innledninger (proemi), skriver adskillig lenger om forholdet mellom «det som kan sies» og ideene; og om begrepet behov (esigenza). Agamben diskuterer mest med antikkens filosofer samt tenkere fra det 20. århundret, som Benjamin, Wittgenstein, Foucault, Heidegger og Arendt, mens filosofer fra renessansen til 1800-tallet blir tildelt biroller. Særlig teksten om musikk er utfordrende og ikke minst dagsaktuell selv om den er skrevet i dialog med Platon og Aristoteles; her skriver Agamben om hvordan erkjennelsen av verden skjer gjennom stemninger snarere enn kunnskap. Hans landsmann Mario Perniola hevdet for noen år siden at ideologiene nå viker plassen for sensologier basert på følelser og ikke fornuft, inntrykk snarere enn kunnskaper. Agamben er tilbøyelig til å svare at det alltid har vært slik. Vi erkjenner verden gjennom intuisjon og følelser, og myndighetene regjerer oss ved å true med å redusere oss til ren kropp.

Språk og virkelighet. Tematikken i bokens sentrale essay, «Experimentum vocis» (Stemmens eksperiment), er forholdet mellom språk og virkelighet. Skaper språket virkeligheten, beskriver det en ikke-språklig virkelighet, er det en fundamental forskjell på skriftlighet og muntlighet (jevnfør essayets tittel), og går det overhodet an å beskrive en ytre verden og slippe unna med det, eller må vi vedgå med Derrida at il n’y a pas de hors-texte, teksten peker ikke på noe bestemt utenfor seg selv.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Essayet åpner med premisset om at selv om det finnes samfunn du og jeg forstår dårlig, og kanskje betrakter som barbariske eller kriminelle, er det ingen som har foreslått å avskaffe språket. Han setter Aristoteles og Platon i dialog med Wittgenstein, tar en sving innom skolastikken, deretter menneskets evolusjon og fremveksten av selvrefleksjon. Essayet ender ikke med en betraktning om forholdet mellom tegnet og det betegnede, men med undring over språkets evne til å gjøre verden meningsfylt. Slik jeg leser Agamben, er det Aristoteles som får det siste stikket, ikke Derrida, som tilbyr en «utilstrekkelig lesning» av Aristoteles. Filosofi som denne er som grunnforskning. Den kan brukes til hva som helst. Alt og ingenting, og alt imellom.


 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse