Annonse
12:57 - 14. februar 2019

En av verdens mest omtalte bøker er nesten ikke lest, skriver Ane Farsethås.

En av verdens mest omtalte bøker er nesten ikke lest, skriver Ane Farsethås.

Forfatter Salman Rushdie og forlagsdirektør William Nygaard under den tradisjonelle hagefesten til Aschehougs forlag. Morten Holm / NTB Scanpix
Annonse

I dag for tretti år siden våknet Salman Rushdie opp til en blodig valentinsdaghilsen. «Hvordan føles det å være drapstruet av Ayatollah Khomeini?» spurte reporterne den London-baserte forfatteren som fra den dagen, 14. februar 1989, ikke kunne gå et skritt uten politieskorte.

Lik situasjonen til en kvinne anklaget for å ha pirret sin voldtektsmann med utfordrende klær og oppførsel, ble fascinasjonen for den mystiske fatwaen raskt omsatt i en underliggende tro på at offeret må ha gjort noe for å provosere: Hadde ikke Rushdie, ved å utgi Sataniske vers, selv overskredet en usynlig grense?

Mediene ble snart fylt av artikler som forklarte hva det til da ukjente begrepet fatwa betydde. Som om det fantes en slags mystisk kombinasjon av bokstaver så iboende krenkende og støtende, at to ukjente størrelser – en bok få hadde hørt om, lest opp mot en tilsvarende mystisk «fatwa» – ville medføre at alle vanlige normer for forholdet mellom ytringer og reaksjoner, mellom individ og stat, eller mellom stater, ville opphøre.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse