Annonse
00:00 - 01. februar 2019

Blod og marmor

Nils Chr. Moe-Repstad er barokkbetatt og skjønnhetssøkende i sin nye diktsamling.

Foto: Anderson / Alinari Archives / Getty Images
Annonse

Det finnes en klar bevegelse i Nils Chr. Moe-Repstads forfatterskap, fra det kontrollerte og finstemte til det tøylesløst assosiative og formmessig ledige. Debuten (1996) er så å si utført med passer og linjal for ikke å trå ut av en gitt ramme. I Sannheten og andre konstruksjoner (2002) får kunstneren Jan Groths små, dirrende tegninger supplere og snakke med diktene, som er blitt sikrere i tonen og mer åpne mot verden. 

Fra og med Teori om det eneste (2013) er Moe-Repstad den poeten vi kjenner ham som i dag, i evig svev mellom fortetning og ekspansjon. Hans nye diktsamling er nok et godt eksempel på dette.

Fragmentert verdensbilde. Omslaget er hvitt med et fordypet trykk som mimer marmorens overflate, og de små sølvskimrende, blokkjusterte bokstavene har et prektig preg. På boksidene står dikt formet som dynamiske bevegelser og geometriske figurer. Når man begynner å lese, blir man møtt av en fremmed kommabruk: «Bare måneskinn, fjellet, fuglene, kunne puste / som den, vakreste, aksiale, hagen, stjal jeg, deg». Skal man lese fortere eller saktere? Den oppbrutte kommateringen har en umiddelbar effekt: Den rykker leseren ut av vante baner og inn i en rytme som faktisk er litt forførerisk, og som gir diktene et eget, skjørt åndedrett.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse