Ulovlig opphold i de sykes rike

---

kortkritikk

Rebecca Wexelsen

Hotell Montebello

188 sider

Tiden 2019

---

«Enhver som fødes, er borger av to riker, de friskes rike og de sykes», skrev den amerikanske essayisten Susan Sontag. I Rebecca Wexelsens Hotell Montebello studerer den unge jeg-fortelleren Nina astronomi da hun oppdager en kul på halsen som viser seg å være kreft. Men historien tar imidlertid snart en Bjørn Hansen-vending. I likhet med Solstads antihelt fra Ellevte roman, bok atten (1992) nekter Nina å gi opp sin oppholdstillatelse i de sykes rike. Etter å ha blitt friskmeldt, blir hun værende på pasienthotellet.

Vendepunktet finner sted allerede etter femti sider, altså er det ikke egentlig sykdom Wexelsen er interessert i å beskrive. Nina har hatt få nære relasjoner i livet, og møter verden med påtatt likegyldighet; studiene kan gi henne øyeblikk av sitrende glede, men astronomi alene leger ingen sår. I sin privilegerte ensomhet ligner Wexelsens forteller på andre unge, norske mennesker som har fått leilighet av pappa, men som mangler den emosjonelle kompetansen som ikke kan utkasseres fra aksjesparekontoen.

Humoren i boken legger an til latterliggjøring à la Harald Eia, men blir ikke treffende eller overraskende nok. Og alvoret – for dette er ingen rabulistisk fortelling, lærdommer skal inn – innføres med en kjærlighetshistorie man raskt gjetter utfallet av.

Dersom Wexelsen hadde vært mindre opptatt av fikse ideer og korny karakterer, kunne dette blitt en roman som treffende beskrev unge nordmenns apati. Familiefortellingen kunne gitt Ninas følelsesliv mer tyngde dersom den ble utforsket mer. Eller – og kanskje enda bedre – hun kunne gått lenger inn i det absurde og skrevet en vill kreftfortelling, helt uten alvor og moral. I stedet ligner denne fortellingen noe man kunne støte på i en heller middelmådig TV 2-serie.