Historiens dom over dommerne

En av de aller stolteste sivile motstandshandlingene under krigen var høyesterettsdommernes nedleggelse av embetene i desember 1940 – i protest mot okkupasjonsmaktens manglende respekt for domstolenes autonomi. Det ga retning og sterk inspirasjon til den videre motstanden mot nazismen på norsk jord.

Kommissarisk justisminister Sverre Riisnæs, utnevnt av Reichskommissar Josef Terboven, fikk etter dette et svare strev med å finne egnede kandidater som var villige til å gå inn i en ny Høyesterett. Som jussprofessor Hans Petter Graver skriver, var oppfatningen at de som hadde latt seg oppnevne motarbeidet den modige aksjonen til de ekte høyesterettsdommerne. Det som fikk navnet Den kommissariske – eller nazistiske – høyesterett, ble en domstol hvor alle unntatt én sto som medlemmer av NS.

Brudd eller kontinuitet. Det har vært bred enighet om at landet sto uten en øverste domstol fra 21. desember 1940 til 14. mai 1945, da dommerne som hadde nedlagt embetene etter en nær fire og et halvt år lang rettspause, igjen ikledde seg Høyesteretts dommerkapper og tok opp arbeidet. Graver forsøker ikke å rive de gamle høyesterettsdommerne ned av pidestallen. Men han mener at også perioden etter at de fratrådte må regnes som en del av Høyesteretts historie.