Annonse
09:10 - 03. januar 2019

Gjensyn med Montparnasse

Det er på tide med en eksistensialistisk renessanse, skriver Thomas Hylland Eriksen.

Radarpar på kafé: Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir danner sentrum i Sarah Bakewells omfattende persongalleri. Foto: Francois Lochon / Gamma-Rapho / Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Sarah Bakewell

At the Existentialist Café: Freedom, Being and Apricot Cocktails

London: Vintage 2016.

Jeg hadde mistet min far annen juledag året i forveien, og ingen av oss klarte å mobilisere noen særlig entusiasme dette året. Alt jeg husker fra den julen var at jeg gikk på julejammen på Urijazz i Tønsberg og ellers satt og leste Erfaringer med de andre, en forkortet oversettelse av Sartres L’Être et le néant, introdusert av Dag Østerberg og oversatt av Halvor Roll. Lystlesning var det knapt, men det ga innsikter jeg trengte den gangen.

Mange år senere var jeg selv syk og slapp i julen, og kanskje var det minnene tilbake til 1980 som nå plasserte meg horisontalt på sofaen, denne gangen med pepperkaker, konjakk og Sarah Bakewells At the Existentialist Café, hvis undertittel Freedom, Being and Apricot Cocktails gir løfte om noe lettere lesning enn Sartres filosofiske avhandling fra 1942. Men om boken er velskrevet og engasjerende, er den ikke dermed lettbent og overfladisk. Bakewell har nemlig klart å få plass til både filosofisk dybde og anekdotisk sladder, biografiske skisser og tålmodige forklaringer av fenomenologiens vesen. Dette er en bok som spraker av intellektuell energi, troverdig kunnskapsformidling og et narrativt driv som fikk minst én anmelder til å utbryte at han for første gang hadde kjørt for langt med bussen fordi han var fjetret av en bok om eksistensialismen.

Et skjellsettende kafémøte. Hovedpersonene er Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, radarparet som ble verdensberømte etter andre verdenskrig, men persongalleriet er omfattende. Noen smetter ut og inn av teksten når det passer, som Gabriel Marcel, Karl Jaspers og Simone Weil. Enkelte fremstår som fiksstjerner som blusser opp og slukner etter noen år, som Albert Camus, som døde i en bilulykke midt i livet. Noen stikker innom før de finner seg et nytt stamsted. Andre ruver og blir sittende ved kafébordet, som gespenster (Kierkegaard og Nietzsche) som problematiske inspiratorer (Heidegger) eller vertskap (Sartre og Beauvoir). Leseren blir kjent med dem, og ikke bare som tenkere. Som filosof var Heidegger den største av fenomenologene, men som menneske var han en av de minste. Maurice Merleau-Ponty, «kroppens filosof», var kanskje den eneste av kafeens gjester som trivdes med seg selv.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Illustrasjon: Stine Kaasa

Takket være den brede idéhistoriske innrammingen blir leseren også kjent med forrige århundre på gamle og nye måter. Andre verdenskrig er et åpenbart vannskille, men boken åpner med et skjellsettende kafémøte i Montparnasse (hvor ellers?) i 1932, der Sartre og Beauvoir møter sin venn Raymond Aron over en aprikoscocktail. Mens Sartre har kjedet seg som lærer i Le Havre og Beauvoir har undervist i Rouen, har Aron studert i Berlin og forteller om den nye retningen, fenomenologien, som gjør det mulig «å skape filosofi av denne cocktailen». Sartre, fyr og flamme, får en tenning han vil bevare hele livet. Aron gikk for sin del i en annen retning, og ble ingen fenomenolog eller eksistensialist, men en innflytelsesrik liberal tenker – han var en mindre betydelig filosof enn Sartre, men hadde merkbart bedre politisk dømmekraft.

Valgene vi gjør. Betraktet som en retning innen filosofien (noe som er diskutabelt), gir eksistensialismen ingen oppskrift på det gode samfunn. Edmund Husserl var liberaler, Martin Heidegger nazist, Sartre kommunist, Beauvoir radikal feminist. Det finnes heller ingen eksistensialistiske instrukser om den korrekte etiske posisjon. Heidegger var relativt uinteressert i etikk, Kierkegaard og Marcel var kristne, og Sartre betraktet det som en nesten umulig oppgave å overvinne mauvise foi, dårlig tro. Det gjestene på den eksistensialistiske kafeen har felles, er overbevisningen om at individer står overfor vesentlige valg. Vel blir vi formet av historien, men viktigere er det at vi selv former den og er ansvarlige for konsekvensene av våre handlinger. I en tid dominert av identitetspolitikk, er det på tide med en aldri så liten eksistensialistisk renessanse. Eksistensen går forut for essensen, som Sartre skriver: Det er ikke den du er, som er avgjørende, men hva du gjør. Selv drømte han om å kjøre på vannski. Han var tiltrukket av den glidende, fremadstrebende bevegelsen som, til forskjell fra langrenn på snø, ikke etterlot seg spor. Bakewell forteller om vannskiens fenomenologi slik at den glir sømløst inn i Sartres refleksjoner om dårlig tro, frihet og identitet. Det er ingen dårlig prestasjon.
 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

En annen novelle handler om hvordan fortelleren studerer en lommetyv i arbeid, og fryder seg over det kriminelle håndverket.
Norges ninjakommandør presenteres som en restaurert samling av fire tegneseriehefter utgitt i 1987, nylig gjenoppdaget i Nasjonalbibliotekets arkiver.
Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis.
Beskrivelser av smerte tar mye plass, og flere av dem er treffende.