Annonse
09:10 - 03. januar 2019

Gjensyn med Montparnasse

Det er på tide med en eksistensialistisk renessanse, skriver Thomas Hylland Eriksen.

Radarpar på kafé: Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir danner sentrum i Sarah Bakewells omfattende persongalleri. Foto: Francois Lochon / Gamma-Rapho / Getty Images
Annonse

Jeg hadde mistet min far annen juledag året i forveien, og ingen av oss klarte å mobilisere noen særlig entusiasme dette året. Alt jeg husker fra den julen var at jeg gikk på julejammen på Urijazz i Tønsberg og ellers satt og leste Erfaringer med de andre, en forkortet oversettelse av Sartres L’Être et le néant, introdusert av Dag Østerberg og oversatt av Halvor Roll. Lystlesning var det knapt, men det ga innsikter jeg trengte den gangen.

Mange år senere var jeg selv syk og slapp i julen, og kanskje var det minnene tilbake til 1980 som nå plasserte meg horisontalt på sofaen, denne gangen med pepperkaker, konjakk og Sarah Bakewells At the Existentialist Café, hvis undertittel Freedom, Being and Apricot Cocktails gir løfte om noe lettere lesning enn Sartres filosofiske avhandling fra 1942. Men om boken er velskrevet og engasjerende, er den ikke dermed lettbent og overfladisk. Bakewell har nemlig klart å få plass til både filosofisk dybde og anekdotisk sladder, biografiske skisser og tålmodige forklaringer av fenomenologiens vesen. Dette er en bok som spraker av intellektuell energi, troverdig kunnskapsformidling og et narrativt driv som fikk minst én anmelder til å utbryte at han for første gang hadde kjørt for langt med bussen fordi han var fjetret av en bok om eksistensialismen.

Et skjellsettende kafémøte. Hovedpersonene er Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, radarparet som ble verdensberømte etter andre verdenskrig, men persongalleriet er omfattende. Noen smetter ut og inn av teksten når det passer, som Gabriel Marcel, Karl Jaspers og Simone Weil. Enkelte fremstår som fiksstjerner som blusser opp og slukner etter noen år, som Albert Camus, som døde i en bilulykke midt i livet. Noen stikker innom før de finner seg et nytt stamsted. Andre ruver og blir sittende ved kafébordet, som gespenster (Kierkegaard og Nietzsche) som problematiske inspiratorer (Heidegger) eller vertskap (Sartre og Beauvoir). Leseren blir kjent med dem, og ikke bare som tenkere. Som filosof var Heidegger den største av fenomenologene, men som menneske var han en av de minste. Maurice Merleau-Ponty, «kroppens filosof», var kanskje den eneste av kafeens gjester som trivdes med seg selv.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse