Annonse
00:00 - 11. januar 2019

Etter oss, lyder

Eirin Gundersens poesi bedriver minnearbeid på vegne av både enkeltmennesket og menneskeheten.

At Eirin Gundersens dikt står i arven etter Tor Ulven, blir særlig tydelig i metaforbruken og den iblant melankolske tonen. Foto: Julie Pike / Gyldendal
Annonse

Både indre og ytre stillhet og bråk får fremtre i Eirin Gundersens tredje diktsamling, Lyder jeg ikke kan høre. Diktene konsentrerer seg ofte om lydlige minneframkallinger, men her er ørets fornemmelser ikke alltid hørbare. Et sted studerer dikterjeget faren og brorens arbeidsøkt i garasjen, og når moren kommer innom med drikke «blafrer noe i dem begge».

Samlingen er bygd opp rundt broren. Gjennom oppveksten forsvinner han gradvis fra familien og inn i en psykisk sykdom som iblant arter seg larmende, andre ganger lavmælt.

Nære og fjerne fortider. Fortellingen om oppveksten med broren opptar de to første avdelingene i Lyder jeg ikke kan høre. Første del skildrer forvirringen og fortvilelsen som rammer familien, en lillesøsters såre angst i møte med «en latter som er altfor høy for kroppen hans», med stemmer som «kveiler seg» i brorens indre. Deretter går Gundersen inn i den voksnes gjensyn med barndomshjemmet og egne minner: «et søkk i landskapet, / dager som har gjort noe med meg.» I den siste avdelingen utvides derimot perspektivet. Et besøk hos farmoren utløser nærmest fysiske erkjennelser av hvor «mange som har vært her før oss», og jeget finner ro i det sykliske ved både den private hukommelsen og selve menneskelivet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse