08:24 - 31. januar 2019

Den historiske romanen er død, men det bryr heldigvis ikke Tore Kvæven seg om, skriver Bernhard Ellefsen.

Den historiske romanen er død, men det bryr heldigvis ikke Tore Kvæven seg om, skriver Bernhard Ellefsen.

Tore Kvæven plasserer mennesket side om side med – i stedet for på den olympiske høyden ovenfor – isbjørner og hvalrosser, fjellmyrer og fjordbunner, tidens og værets og kuldens virkninger. Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum

«Er det fortsatt mulig å skrive historiske romaner?» spurte den amerikanske litteraturkritikeren James Wood i sin anmeldelse (The New Republic, 27. mars 2000) av Susan Sontags roman In America. Svaret var nei. I hvert fall ikke slik Sontag gjorde det.

Avstanden mellom en leser på 2000-tallet og menneskene som levde for 200 eller 2000 år siden er simpelthen for stor: Å dikte seg inn i fortidens bevisstheter vil nødvendigvis bli en tilsløring av forskjellene mellom deres livsverden og vår, og fortellerteknisk er hindringene uoverkommelige. Det blir for mye å forklare. Behovet for informasjon og presentasjon av redskaper, talemåter og sedvaner kolliderer med litteraturens behov for flyt, letthet og poesi.

Dag Solstad ga et lignende svar på samme spørsmål i åpningen på sin mesterlige slektsroman fra Telemark (2013): Han vil ikke forsøke å tenke seg, eller litterært formidle, hva hans forfar Anund Rolleivson kan ha tenkt ved kongehyllingen på Akershus i april 1591. For Solstad blir det irrelevant. Ikke fordi det er uinteressant hva Anund i virkeligheten kan ha tenkt, men fordi «det er Dag Solstad som later som det er Anund Rolleivson som tenker dette». Solstad nekter seg selv den diktende innlevelsen som metode, han vil unngå «den villfarelsen at jeg kan tenke meg hva Anund Rolleivson tenker».

Annonse