Annonse
09:26 - 15. januar 2019

Bokhandelen i den globale samtalen

En hyllest til bokhandleren og et surt møte.

Skattejakt: Å gå i en bokhandel før kjedenes og Amazons inntog var å gå på oppdagelsesferd, for du visste aldri hva du fant, som her i Sant Jordi bokhandel i Carrer Ferran i Barcelona der far og sønn Josep og Josep Morales styrer butikken.  Foto: NTB scanpix
Annonse

Anbefalt bok

Henry Hitchings (red).

Browse: The World in Bookshops

London: Pushkin Press 2016

Bente hos Olafsen hadde peiling. Hun var dessuten ærlig. Selv om jobben hennes var å pushe varer, var det ikke alle hun anbefalte. Hun kunne fortelle deg hvorfor du heller burde lese novellesamlingen til Bing & Bringsværd enn Dag Solstads krigstrilogi, og at det var lurt å lese Mann før man ga seg i kast med Musil. Bente hadde innflytelse på bokhandelens sortiment, som hadde mer for feinschmeckere enn man skulle forvente i en selvtilfreds norsk by med tre bokhandlere, samtlige familiedrevne.

Byen har stadig tre bokhandlere, men de har for lengst fått navn av typen Ark og Norli, og der jobber ingen som har vært der i tyve år og daglig viser sin klo i butikkvinduet.

Unike. Kritikeren og forfatteren Henry Hitchings er en ung mann på 43, men han har alt rukket å bli tilstrekkelig nostalgisk til å ha redigert en bok om bokhandlere, for vi snakker ikke her om WH Smith på hjørnet, der ukens bestselgere slåss med sjokolade og sjampo om kundenes oppmerksomhet, eller de rikholdige, men standardiserte supermarkedene som i Storbritannia gjerne heter Waterstone’s. Butikkene som har hovedrollen i antologien, er uten unntak av one-of-a-kind-typen. De fleste gir et kaotisk førsteinntrykk. Skattene er gjerne vanskelige å finne, de kan være nedstøvede eller feilplasserte, men enten snubler fortelleren over dem selv, eller hen får hjelp av en gjerne eldre, alltid bebrillet, kanskje piperøykende ekspeditør. Før internett og andre elektroniske arkiver var denne bistanden ofte livsnødvendig dersom du, som Ian Sansom, jobbet i den ugjennomtrengelige viktorianske labyrinten som stadig heter Foyles, men som for lengst er oppkjøpt, forenklet og flyttet.

Globalt. Å gå i en bokhandel før kjedenes og Amazons inntog var å gå på oppdagelsesferd, for du visste aldri hva du fant. Iain Sinclair, som tar toget til St. Leonards-on-Sea, finner stort sett brukte bøker han skal selge videre, i en butikk som nå er nedlagt. Pankaj Mishra, som er vokst opp på steder der ordet «bokhandel» betydde et sted som solgte lærebøker og passere, flytter til Delhi der han oppdager Ivan Klima og Elio Vittorini i den nå nedlagte bokhandelen Fact & Fiction. Yvonne Adhiambo Owuor minnes sin barndoms ekspedisjoner til Westlands Sundries i Nairobi (en butikk der jeg selv brukte ukepengene på midten av syttitallet, riktignok mest på tegneserier), som på mirakuløst vis har gjenoppstått i en annen del av byen. Og Andrej Kurkov leter etter en obskur diktsamling i bokhandelen Bukinist i Tsjernivsi, Ukraina, mens innehaveren Marina slurper te og forteller om eksentriske samlere på jakt etter bøker som viser seg ikke å eksistere.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Illustrasjon: Stine Kaasa

Bokhandlene er knutepunkter i den globale samtalen. De gjør det mulig for kenyanske Owuor å etablere et forestilt fellesskap med engelske Hitchings gjennom forfattere som Woolf og Tolkien, for kinesiske Yiyun Li å koble seg på de usynlige transnasjonale nettverkene av lesere takket være The Foreign Language Bookshop, der du fant Dickens og Twain snarere enn Mao og Gorkij, og for colombianske Juan Gabriel Vásquez å bla gjennom Hermann Brochs trilogi Søvngjengerne hos en vennlig bokhandler fordi han ikke hadde råd til å kjøpe den. Folkebibliotekene er nemlig en luksus for de rike.

Kulturhistorie. Antologien er global og kosmopolitisk. Men bidragsyterne har forbausende mye felles i sin hyllest til det unike og særpregede ved akkurat den bokhandelen og den innehaveren. I denne likheten ligger et paradoks, akkurat som få av de rundt femten forfatterne hyller litteratur på sitt eget språk. Et unntak er danske Dorthe Nors, som skriver selvutleverende om et klammeri med en sur ansatt omkring Nors’ egen novellesamling. «Du skulle bare ha visst», sier damen etter å ha sett hva Nors har gjort, «hvor mange forfattere som kommer inn her og flytter rundt på sine egne bøker». Andres oppmerksomhet har vært en knapp ressurs i hele vår artshistorie. Men nå er den i økende grad styrt av vitenskapelig frembrakte algoritmer, ikke av eksentriske og lunefulle bokormer som går sine egne veier i litteraturens labyrinter. Derfor er en bok om de spesielle bokhandlerne alt blitt kulturhistorisk. Hadde jeg blitt invitert til å bidra, hadde jeg skrevet om Bente hos Olafsen, et kulturelt bindeledd fra en tapt tid.

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sadisme, manipulering og overskridelse håndteres nokså oppskriftsmessig i disse novellene.
– Dette er helt i tråd med regjeringens litteraturpolitikk, og ikke overraskende i det hele tatt.
Schrauwens metode består i å projisere sin egen tegnede avatar inn i ulike sjangre og miljøer.