Annonse
00:00 - 11. januar 2019

Altmuligmannen uten egenskaper

Når Mulegutten blir ranet av en skikkelse kliss lik seg selv, trer Øyvind Torseters kunstneriske valg tydeligere frem for leseren.

Seg selv i døra: Mulemannens dobbeltgjenger tar over livet hans i en «genuint engasjerende fortelling». Foto: Cappelen Damm
Annonse

Mitt første møte med Øyvind Torseters visuelle univers var superheltpastisjen Mister Random fra 2002. Den gang var mitt inntrykk av Torseter at han var en svært dyktig illustratør hvis interesse for tegneserier og historiefortelling først og fremst bunnet i et ønske om å finne en leservennlig måte å organisere de repeterende motivene som kjennetegner hans produksjon. 

Dette inntrykket har vedvart gjennom de påfølgende 16 årene med prisvinnende barnebøker og tegninger av blekkspruter, elefanter med menneskelige trekk og mennesker i for store karnevalskostymer – helt til jeg leste Altmuligmannen.

Dobbeltgjenger. Torseters nye tegneseriebok er en oppfølger til Mulegutten (2015) og Mulysses (2017), og handler om hans trofaste gjennomgangsfigur Mulegutten, som denne gangen arbeider som altmuligmann (alt-mul-igmann) for Presidenten. Alt er fryd og gammen til Mulegutten en dag blir ranet på vei hjem fra jobb. Med unntak av et påklistret, sinnsforvirret smil er raneren kliss lik Mulegutten, og etter å ha stjålet klærne, nøklene og lommeboken hans, overtar han offerets leilighet, identitet og betrodde stilling som Presidentens høyre hånd.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse