Annonse
00:00 - 14. desember 2018

Husene og alt mellom

Peter Butenschøn senker både skuldrene og stemmen i en personlig fortelling om hvorfor Norge er bygget som det er.

Ullevål Hageby i Oslo. Foto: Sigurd Fandango / Forlaget Press
Annonse

Om man skulle kåret Norges mest innflytelsesrike arkitekt de siste 50 årene, ville Peter Butenschøn stukket av med tittelen uten reell konkurranse. Og da jeg for et par uker siden brukte en av tekstene hans under en forelesning på Arkitekthøyskolen, skinte det gjennom at mannen er seg denne posisjonen bevisst.

Eller var seg bevisst, i alle fall. Det aktuelle avisinnlegget var fra årtusenskiftet, da Butenschøn befant seg på høyden av karrieren som direktør i Norsk Form. Skillene mellom det rent faglige og pompøst faderlige i den aktuelle teksten var heller uklar. I boken Husimellom, tyve år senere, er ambisjonene fortsatt upåklagelige, da målet med utgivelsen ikke kan beskrives som annet enn å forklare dagens norske arkitektur i sin fulle kompleksitet. Men tonen er en ganske annen.

Fri og personlig. For dette er hverken en belærende bruksanvisning i byutvikling eller et storslått praktverk av den typen Butenschøn tidligere har stått bak. Tvert imot er Husimellom en dempet og nesten litt melankolsk utgivelse.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse