Annonse
00:05 - 07. desember 2018

En død hund gjør ingen sommer

Debutanten Lars Svisdal byr leseren på setninger mettet med observasjon og erkjennelse. Det bør gi ham litteraturprisen som bærer navnet til en av hans klare forgjengere.

Sterk debut: Romandebutant Lars Svisdal kler eksistensielle innsikter i et øye- og hjerteåpnende språk. Foto: Paul S. Amundsen / Gyldendal
Annonse

Hvis man setter pris på erkjennelsespotensialet i en sterk, litterær setning, vil møtet med debutanten Lars Svisdals roman Seg til inkjes by på svært minneverdige opplevelser. Fristelsen til å sitere fra denne fortellingen – om en gravid ungjente som «rømmer» hjemmefra for å jobbe som sommerhjelp på en fjellstue – lar seg ikke motstå særlig lenge, se bare her: «Min far er mannen som aldri har trunge noko, og trollbundne av trongen vi har hatt for å bli trungne, har vi heile livet krinsa rundt han. Kva kunne tilseie at ein ny heim skulle reagere med andre lovar for tyngdekrafta?» En forfatter som kler eksistensielle innsikter i slikt øye- og hjerteåpnende språk, har meg fanget fra første setning.

Lars Svisdal har fordelt fortellingen om sommeren på fjellstua på et knippe uensartede stemmer, som hver byr oss sitt perspektiv på de mange små (og noen litt større) begivenhetene. Romanen åpner med å gi ordet til en veterinær med det fløgstadske navnet Erek Fevelen. Han er ikke blant dem vi hører mye til utover i romanen, men den forbløffende flyten Svisdal har klart å fylle hans indre monolog med, blir et forvarsel om hva leseren har i vente senere. Han er lei av folket i bygda, og tar nå bare på seg oppdrag for dem han fremdeles kan utstå. Om en kvinne som begår selvmord, feller han følgende harde og for hans talemåte karakteristiske dom: «Eg høyrde han [ektemannen] hadde sagt til folk at det var noko med hjartet hennar, at hjartet hennar svikta, og eg tenkte: Det skal eg faen meg love deg.»

Med staffeli. Erek Fevelens viktigste funksjon i romanen er at han gir skyss til tenåringsjenta Gjøa som altså skal opp til en fjellstue for sommeren. Sammen med sønnen på det familiedrevne etablissementet og den harde, allseende matronen Olaug, utgjør hun et persongalleri som leseren virkelig føler for. Det skyldes igjen Svisdals litterære evner: Både som egne stemmer og som gjenstander for hverandres fortellinger, trer de så tydelig frem for oss. Skarpt avtegnede, men samtidig virkelig dype, med både sårbarheter og gåter, slik mennesker jo er.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.