Drøm med Dragseth

---

kortkritikk

Terje Dragseth

Drømmeboka. En okkult dagbok

137 sider

Cappelen Damm 2018

---

Gjennom et år har poeten Terje Dragseth skrevet ned drømmene sine. Resultatet er den lille, tiltalende samlingen Drømmeboka.

Dragseth tilbringer gjerne sine timer i rem-søvnen på ulike transittsteder (ferger, tog, flyplasser), eller rykket ut av hverdagens geografi til en hytte eller et forlatt hotell. Situasjonene er uavklarte og omskiftelige, de står åpne mot alle muligheter og umuligheter. Ofte slår en puls av fare, død og forbrytelse i bakgrunnen. Teateret og sirkuset – det iscenesatte, potenserte livet – er sjelden langt unna.

Opptegnelsene er ført i du-form. Kanskje er det et bevisst nikk til seerdikteren Arthur Rimbauds berømte sentens «Jeg er en annen», kanskje ikke. Grepet understreker uansett at vi lever flere liv i tillegg til det våkne.

Drømmene er åpenbart blitt litterært bearbeidet etter nedtegnelsen, men heldigvis ikke for mye. Mellom linjene kan man liksom ane den søvndrukne Dragseth som hastig skribler ned feltnotatene fra nattens opplevelser.

I debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen, forsvinner ofte den kjensgjerningen at enhver bok, uavhengig av om den bruker levende modeller eller ikke, er et møte mellom to virkelige mennesker. En av de store gledene ved å lese, er at man for noen timer fører en stum, fortrolig samtale med forfatteren.

I Drømmeboka, som har sjangerbetegnelsen «en okkult dagbok», oppleves denne samtalen som usedvanlig raus og ugardert fra forfatterens side, som om en venn glipper med øynene tilbake til deg fra boksidene.