Annonse
09:00 - 21. desember 2018

Alt er vann, om du ser lenge nok

Inger Bråtveit skriver sterkt og tankevekkende om livets og svømmingens kunst. Årets utgivelse fremstår likevel som uferdig.

«Mother and Child», Nasjonalgalleriet. Christian Krogh, 1883
Annonse

Handler livet om å koble fra eller koble til? Å oppgå i sine sammenhenger, for eksempel i kraft av å være mor, er kanskje hva man ville kalle livet – i motsetning til kunsten? Men den totale absorpsjon i livet kan også tappe for vitalitet: Forfatteren i Inger Bråtveits fjerde roman Dette er også vatn drømmer om å svømme vekk, for å oppleve hvilepuls og vektløshet. Slik hun drømmer om å skrive – for ikke å miste seg selv.

Å skrive forutsetter penger og et eget rom, skrev Virginia Woolf i sin tid. Bråtveit beskriver hvordan det å få barn kan oppleves som en grenseoppløsende tilstand hvor man frarøves dette rommet. Drenert av amming og søvnmangel og med ansvaret for at hverdagen skal gå rundt i et hjem med en syk mann og to stesønner i tillegg til datteren, merker forfatteren hvordan de uformulerte setningene størkner i kroppen, hvordan hun mister tilgangen til den for henne helt livsnødvendig skrivingen.

Hodet over vann. «Eg måtte berre få sumt ifrå meg, så skulle eg stiga opp att på land som eit normalt menneske og ei harmonisk mor.» Dette er forfatterens tilbakeblikk på en tidligere urovekkende episode der hun svømmer ut mot dypet mens datteren leker inne på land. «Eg tok lengre tak. Havet var som fløyel. Havet sa at no sym du så langt du kan.» Forfatteren lar assosiasjonene strømme på; at hun drømmer om å svømme over kanalen; strømmene i vannet og redselen for å få panikk; hva som kan skje når man kobler «hovudet inn der kroppen måtte gjera jobben».

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse