Bøker

– Vi forholder oss til teksten

En forsker mener å ha funnet en skjult drapsanklage mot en reel person i Min kamp, og valgte å offentliggjøre den. – Det ville være merkelig om ikke en litteraturforsker fulgte opp disse sporene, sier forskerens veileder.

Sist uke skrev Morgenbladet om doktorgraden til Kjersti Irene Aarstein ved Universitetet i Bergen, som tar for seg bind seks i Karl Ove Knausgårds Min kamp. Der mener hun å ha funnet en bemerkelsesverdig, skjult beskyldning som kommer frem når hun analyserer boken: «Dette budskapet er ikke direkte formulert, men kommer likevel tydelig til uttrykk i form av en anklage om at Knausgårds onkel, representert ved Gunnar, skal ha drept den eldste broren sin», skriver hun. Aarstein mener altså at forfatteren har lagt inn en mord-beskyldning mot en faktisk person. Hun valgte å fortelle om denne konklusjonen i avhandlingen sin. Ikke alle er enige i at det var en god idé.

– Jeg har problemer med den mest direkte begrunnelsen for akkurat denne delen av avhandlingen, nemlig at mordanklagen mot «Onkel Gunnar» «uansett vil bli lagt merke til før eller senere», og at dette da «i verste fall» kan bli behandlet på en måte som «ikke tar høyde for den retoriske dimensjonen» ved verket, sa sakprosaforfatter og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo, Tore Rem sist uke til Morgenbladet.

– Dette utgjør neppe etisk vanntett argumentasjon, mente han.

I intervjuet anerkjenner Aarstein de etiske utfordringene ved å skrive om beskyldningene hun mener å ha funnet.

– Jeg har lenge vært usikker på om jeg skulle ta med denne delen i avhandlingen fordi det å skulle ta opp dette spørsmålet i seg selv er problematisk, sa hun.

Veilederne til doktorgraden hennes mener ikke det er forskningsetisk problematisk å publisere oppdagelsen av disse mulige mordbeskyldningene.

Gunnar-poenget. 

– Siden avhandlingens «Gunnar-poeng» er basert på lesning av en for lengst offentliggjort roman, og Kjersti Aarstein på ingen måte tar stilling til substansen i anklagene, har vi ikke drøftet forskningsetiske problemstillinger i nevneverdig grad, skriver hovedveileder Gisle Selnes i en melding til Morgenbladet fra Brasil.

Han henviser til at Aarstein selv har uttalt at hun har hatt en runde i tenkeboksen før hun bestemte seg for å ha med de nevnte poengene.

– Men som veileder har jeg ikke følt noe behov for å tematisere etikken ut over samtalene Aarstein selv tok initiativ til, skriver han.

– Slik jeg ser det, blir dette et reelt etisk problem først når poenget skal formidles via mediene. Det var også dette scenarioet som gjorde at Kjersti var litt betenkt. Hun har imidlertid taklet det på en helt utmerket måte, etter mitt syn. Og foreløpig har det heller ikke vært noen presseetiske overtramp, skriver han.

Avhandlingens biveileder, professor Christine Hamm, mener det etiske ansvaret hviler på Knausgård.

– Hele avhandlingen handler om ulike tolkningsmuligheter. Og hvordan disse tolkningene setter i spill etiske spørsmål, sier hun.

– Aarstein mener altså at Knausgård har lagt inn en mulig lesning om en sånn anklage, eller en sånn mordgåte.

Leseren kommer inn i en situasjon der hun må se tegnene i teksten som en anklage, og dyttes derfor ut i en etisk utfordring, mener Hamm.

– Leseren får i fanget noe hun må ta stilling til.

– Men er koblingen Aarstein gjør en naturlig kobling?

– Ikke en naturlig kobling, men en mulig kobling. Her kommer det etiske inn. Vil man gå inn i det? Det er litt uggent om man vil gå inn det. Men jeg har lest det Aarstein har skrevet og diskutert det med henne. Jeg mener det hun har gjort er å lese denne litterære teksten, og undersøke tolkningsmulighetene som finnes der, og på hvilken måte disse tolkningsmuligheten helt bevisst impliserer disse etiske dilemmaene, sier Hamm.

Hun påpeker samtidig at dette ikke er det samme som å si at anklagene er direkte påstander fra Knausgård.

Dette problemet oppstår når forfatteren skaper disse problemene i en tekst. Det er ikke litteraturforskerens.

—   Christine Hamm

– Det handler om litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk. Innenfor den rammen så har det ikke vært et stort problem for meg. Det at man eventuelt må varsle personer som er involverte, er mer relevant for eksempel i presseetikken.

– Men så er det ekte mennesker, ikke bare tekst som berøres.

– Visst er det det. Men dette problemet oppstår når forfatteren skaper disse problemene i en tekst. Det er ikke litteraturforskerens. Det ville være merkelig om ikke en litteraturforsker fulgte opp disse sporene i en tekst.

– Men i andre fag, som i sosiologi, har man tydelige regler for hvordan man skal forholde seg til informasjon om faktiske mennesker.

– Ja, om du er sosiolog og skal studere noen som har en rusproblematikk for eksempel. Men her forholder vi oss ikke direkte til menneskene. Vi forholder oss til teksten. Vi er litteraturforskere. Det oppstår en del problemer hos oss. Men det er et resultat av det som skjer i litteraturen. Det er relativt nytt for oss å ta stilling til dette. Men det er forfatterne som har plassert det der.

Tekst og menneske.

Dette er også nytt for dem som utdanner forskere. Espen Ytreberg er professor ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og koordinator for de obligatoriske felles kursene for alle Humanistisk fakultets doktorgradskandidater.

– Litteraturvitere har tradisjonelt ikke hatt metodologisk grunnlag for å arbeide med informanter, eller på annen måte med det å bruke mennesker som empiri. Da er det også begrenset hva de har fått av forskningsetisk utdanning på det området, sier han.

Ytreberg mener dette ikke er unikt for litteraturvitenskapen.

– Dette er en problemstilling som i noen grad gjelder alle de kanoniske tekstolkningsvitenskapene. Tradisjonelt har de sin metodiske utdanning, og også sin etiske utdanning, knyttet til tekstutlegging. Hvis og når disse forskningstradisjonene beveger seg ut over teksten, og på en eller annen måte begynner å arbeide med mennesker, så følger det med faglige og etiske utfordringer, sier han.

Ved den forskningsetiske utdannelsen som humanistisk fakultet krever i Oslo, underviser de nå spesielt med denne utfordringen i bakhodet.

– Det er ikke slik at våre kandidater etter vårt kurs kan intervjue folk og har oversikt over alle etiske utfordringer. Men de kjenner til at intervjuer, andre typer empiri eller bruk av empiri på mennesker har egne utfordringer. For det det har vi fortalt dem, sier Ytreberg.

Mer fra Bøker