Annonse
00:00 - 23. november 2018

Prosjekt Hamsun

Et sterkt og tidvis overraskende bilde av en av den norske litteraturhistoriens mest demoniserte kvinner.

Før krigen: Så sent som i 1957 skriver Marie Hamsun i brev at hun «respekterer alle kulører, men jødene er undtagelsen [ …] Hitler hadde rett syn på dem». Her er hun fotografert omkring 1930. Foto: Regine Relang / Ullstein bild Dtl. / Getty Images
Annonse

I 1948 gikk en 66 år gammel Marie Hamsun ut av dørene på Bredtveit kvinnefengsel. Hun hadde sonet for landssvik, dømt i det hun selv omtalte som «et misfoster» av et rettsoppgjør. Hun hadde arbeidet for NS, kjøpt kjøkkenutstyr fra plyndrede jøders husholdninger og reist på omfattende propagandaopplesninger i Tyskland. Etter eget skjønn hadde hun ikke gjort noe galt. Hun hadde bare arbeidet for Norges fremskutte plass i det tredje rike, og ville ha gjort det samme igjen. Én tabbe hadde hun imidlertid begått: Hun hadde åpnet seg for Gabriel Langfeldt, professor i psykiatri og den som utredet Knut Hamsun etter krigen.

Det var ikke Knut, men sønnen Tore som tok imot Marie ved fengselsporten. Knut kunne ha gjort det. Han var en fri mann, men han ville ikke se henne. Ifølge Langfeldt led han av «varig svekkede sjelsevner», og Marie hadde latt seg intervjue. Allerede da hennes delaktighet ble kjent for ektemannen i 1946, før diagnosen var ferdigstilt, brøt han med henne: «Ja, ja, så sier jeg deg farvel Marie. Vi sees ikke mere.»

Nesten fem år senere fikk den svekkede oldingen på nytt behov for sin kone: 17. april 1950 kom det iltelegram til Tore. Det var best å få «Mama» hjem. Marie dro sporenstreks til dikteren på Nørholm.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse