Annonse
00:00 - 09. november 2018

På kjøret i LA

Å skrive om drømmefabrikken Los Angeles er et basketak med klisjeene.

LA overalt: Kan mye av det Anna Kleiva ser som kaotisk og «suverent ukjenneleg» ved LA skyldes udisiplinert hjernespinn? Arkivfoto: Christian Belgaux
Annonse

Jeg har vært fastboende i California i over fem år, men ennå ikke funnet det pengene verdt å ta en tur til Los Angeles. Folk jeg anser som mine likesinnede forteller at byen er stygg. Ufremkommelig til fots. Og jeg tror de har rett: Jeg dytter heller en dobbel barnevogn opp nok en bakke i San Francisco enn å cruise med armen ut av vinduet på motorveiene i LA uten noen gang å finne sentrum.

Første gang Anna Kleiva kom til Los Angeles, tok hun bussen fra strandbyen Redondo Beach til Downtown, «det same strekket veg» i to timer. «Alt såg likt ut, vi kom aldri fram, der var ingen kjerne,» skriver hun i sin essayistiske LA-prosasamling, Echo Mountain. Beskrivelsen minner meg om den gang jeg ville gjøre meg kjent med Miami, til fots, med å ta utgangspunkt i Downtown, og mitt vertskap innvendte: «But nobody goes there.»

LA som metafysikk. Los Angeles er som Miami et konglomerat av bydeler med hver sin egenart. For skrive noenlunde dekkende om LA, må man altså skrive om dem, og de etniske enklavene. Ellers står man i fare for å begå to vanlige feil: Man skriver enten bare om de evigunge plastdukkene i Hollywood, som takket være filmindustriens overrepresentasjon allerede dominerer våre forestillinger om byen. Eller man henfaller til drømmeklisjeen. Byens mangel på karakter fører til en kritikkløs dyrkelse av det foranderlige, bedragerske og hemmelighetsfulle. LA som metafysikk. Heller ikke denne modusen står uten gjeld til drømmefabrikken i Hollywood, tenk for eksempel på uvirkelighetsfølelsen i filmene til David Lynch.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse