Annonse
00:00 - 23. november 2018

Norske helgener

Norske langrennsbiografier er ikke som andre biografier. De minner mer om legender, skriver Sverker Sörlin.

Heltenes gåtefullhet: Hva gjør en skiløper folkekjær? Hvordan føles det å tape? Å vinne? Å brekke staven? Slike spørsmål er det Thor Gotaas nærmer seg i sin bok om Oddvar Brå, som her går NM på ski i 1973. Foto: Jan Dahl /NTB scanpix
Annonse

Det er ingen mangel på langrennsbiografier i Norge. Ikke noe annet land har flere, særlig ikke per innbygger. Som oftest har den hagiografiens – helgenbiografiens – rituelle struktur: Prøvelser, et vendepunkt og en triumf – delvis sportslig, delvis moralsk. Vanligvis seirer det gode. Bøkene er puritanske. Hovedpersonen vender tilbake etter strid i Europa og Sverige, ofte hjem til gården, som den fortapte sønn.

Forutsigbarheten kan være plagsom, men det hindrer ikke at det finnes sterke og gripende skildringer. Ingrid Wigernæs’ Mot mål med jentutn (1967) er full av ironisk distanse og skarpe syrligheter mot et offisielt ski-Norge som, så sent som i en enquete i Aftenposten i 1958, tok til orde for å avvikle NM for kvinner.

Vanligst er det å benytte ghostwriter. De virker ofte litt umotiverte og resultatet blir livløst og nettopp rituelt. Wigernæs skrev selv, det var hennes redning. En annen som skrev selv var rebellen Siri Halle. Hennes Sporet fanger (1998) handler om falske forventninger, kjønnsstereotypier og sportens dystre politikk. Derfor blir den straks mer spennende, men den tilhører sjeldenhetene.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse