Annonse
00:00 - 23. november 2018

Humorens hus

Agnes Ravatn redder sitt livsprosjekt fra filosofiens pekestokk.

Uro: Agnes Ravatn konkluderer delvis med at «drømmen om å bli et helt og autentisk menneske [...] er en absurd ærgjerrighet». Foto: Janne Møller-Hansen / NTB scanpix
Annonse

Jeg satt lenge på nåler under lesningen av den siste boken til Agnes Ravatn. Hun er blitt en forfatter å regne med og da jeg leste forfatterens bok Stillstand (2009), tenkte jeg: Jøss – her er det en som kan hva hun vil og ikke svimler overfor de vansker hun selv har lagt i sporet. Stillstand dreide seg om kjedsommeligheten i det moderne, om falske overskridelser og tomme løfter. Om lykken som burde ha meldt seg, men som uteblir uten å etterlate seg så mye som et tomrom.

Men Stoisk uro, en samling notater om filosofiens historie som forfatteren har begått på bestilling av Dag og Tid, fremstår lenge som noe tilfeldig. Først mot slutten får vi et grep som binder de spredte kapitlene sammen og gjør teksten, som består av mange snutter, til ett essay.

Respektløse anekdoter. I siste sekund redder hun seg altså inn med en elegant søm i refleksjonene over Søren Kierkegaards såkalte stadielære. Sokrates og Søren omfavner hverandre, og filosofien og litteraturen finner hverandre på de avsluttende sidene. Den siste delen leser den første delen baklengs og ender med den eventyrlige Sokrates i Kierkegaards tapning.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse