Annonse
16:28 - 04. oktober 2018

Lolita bør leses slik og slik, sier hun. Nei, sier han

Lolita bør leses i sammenheng med Lolita-kulturen vi lever i, mener Ane Farsethås. Nei, sier forfatter Knut Faldbakken. De to møttes til debatt.

Kildefoto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix og Christian Belgaux. Illustrasjon: Morgenbladet
Annonse

Hør hele samtalen på Morgenbladets podkast. Abonner via iTunes (Morgenbladets podkast) eller RSS.

Lolita-debatten

Romanen Lolita, skrevet av Vladimir Nabokov, kom ut i 1955.

Den vakte sterke reaksjoner for sin beskrivelse av en pedofil mann som innleder et forhold til og forgriper seg på en 12 år gammel jente.

Boken er skrevet fra overgriperens perspektiv, en mann ved navn Humbert Humbert.

Debatten rundt boken blusset opp igjen etter at redaktør i tidsskriftet Fett, Hanne Skogvang, skrev om sin avsmak for boken i Klassekampen.

Knut Faldbakken tok boken i forsvar, men ble kritisert her i Morgenbladet av kulturredaktør Ane Farsethås for å ikke ville se boken Lolita i forbindelse med seksualisering av unge jenter i virkeligheten.

–Ideologer, politikere og aktivister har en bruksholdning til litteraturen. De forlanger å ta noe ut av den, noe de kan bruke i sin argumentasjon, i sine pamfletter. Det reagerer jeg veldig på. Og det gjelder ikke bare Lolita. Min utgangsstilling er at jeg er forfatter. Jeg forsvarer litteraturen og dens frihet fra overfortolkning i alle retninger, sa forfatter Knut Faldbakken.

– Det kan jo ikke være en forfatters rolle å verne litteraturen mot en fortolkning rettet mot verden, slik du også gjør, kontret kulturredaktør i Morgenbladet Ane Farsethås.

Det to møttes for å krangle på Morgenbladets podkast på tirsdag. De siste ukene har Lolita-debatten blusset opp igjen, gode 52 år etter at boken første gang kom ut. Kan og bør boken leses som et litterært verk alene, uten at pornoindustrien og seksualiseringen av unge jenter alltid skal trekkes inn? Eller må verket sees i sammenheng med Lolita-kulturen den har vært med på å skape?

Denne nye runden i Lolita-diskusjonen startet da den nye redaktøren feministtidsskriftet Fett, Hanne Skogvang, skrev i Klassekampen om sin motvilje mot å lese boken. Faldbakken svarte henne med et helhjertet forsvar for «en av de ytterst få bøker jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet selv». Her i Morgenbladet kritiserte Farsethås Faldbakken for å ikke se at Lolita har en virkningshistorie som man ikke kan se bort fra. Lolita-skikkelsen og seksualiseringen av unge jenter er også en del av arven etter Nabokovs bok. Faldbakken satte ikke pris på kritikken.

Favoritten. – Den har vært en av mine absolutte favoritter siden jeg leste den på tidlig 60-tallet, sier Faldbakken.

– Både innholdsmessig og fordi den var så dristig. Sett i sammenheng med den veldig tabupreget stemningen som hersket rundt pedofili. Det er en fantastisk detaljrik og litterært overstrømmende beretning om en middelaldrende pedofil mann og hans manipulasjon for å få en litt vilter, eventyrlysten, litt småflørtende 12-åring inn i sitt nett av lyster. Og den er jo skrevet så bra! Jeg var jo selv på begynnelsen av forfatterstien da jeg slukte den. Så har det overrasket meg hvor sterk den fortsatt er, sier han.

– Det er også en av mine favorittromaner gjennom alle tider, sier Farsethås.

Folk er raske til å finne det de vil finne i boken. Bare tittelen Lolita skaper jo et helt univers.

Knut Faldbakken

– Men Knut, du etterspør en «fordomsfri lesning», uten kontekstualisering og problematisering. Hva er det?

– I hvert fall ikke kontekstualisering ut fra samtiden. Det handler om en roman som kom for et halvt århundre siden. Men la meg stille et direkte spørsmål til Ane: Siden vi er så enige om bokens kvalitet. Hva får deg til å nullstille det for den påståtte virkningen den har hatt?

– Jeg har ikke nullstilt i det hele tatt, sier hun.

– Når jeg først så ditt svar til Skogvang i Klassekampen, tenkte jeg at jeg kom til å være enig med deg. Så leste jeg grundigere hva du sa. Da begynte jeg å undre. Hvorfor må hennes lesemåte avvises? For jeg mener det er i den avvisningen problemet ligger. Og i noen av ordene du bruker underveis. Det hun reagerer på, tenker jeg, er at man hyller denne romanen så entydig. Den har for eksempel ofte blitt fremstilt som en kjærlighetsroman. Å skildre fortellinger fra overgriperens perspektiv har vi gjort i 60 år nå. Hun vil ha mer identifisering med Lolita, sier Farsethås.

Faldbakken er ikke enig:

– Folk er raske til å finne det de vil finne i boken. Bare tittelen Lolita skaper jo et helt univers, med forventninger om en viss type pikante beskrivelser. Men det er ikke et tabuord i romanen. Det er ikke en enste «knulle». Eller grafiske beskrivelse av penetrering. Overgrepene til hovedpersonen, Humbert Humbert, er så kontrollerte, sofistikerte og kultiverte. Unntatt når hun gråter om natten. Da skjønner vi hvor ille det han har gjort er. Og av og til, i glimt, skjønner han det selv også. Det mener jeg forsvarer å lese boken positivt. Du er veldig rå, veldig skrudd om du leser det som en hyllest til en middelaldrende pedofil mann.

– Ja, står den ikke på egne ben, uten all denne aktive kritikken rundt boken? Trenger man alltid å dra inn den pornografiske Lolita-skikkelsen fra kulturen rundt når man leser boken, Ane?

– Boken står så godt på egen ben. Den trenger ikke noe forsvar. Slik jeg oppfatter Skogvang, er det bruken av enkelte begreper og tematikken og hele det universet som Faldbakken peker på som gjør at hun ikke har lyst til å lese boken i utgangspunktet. For disse ideene om tenåringsjenter eksisterer. Nabokov har ikke skapt dem, men skikkelsen Lolita er blitt brukt i et slikt univers, sier Farsethås.

– Om vi for eksempel ser på omslagene som har vært brukt til boken gjennom alle tider, så er de i all hovedsak bilder av seksualiserte småjenter. Det finnes en hel pornografisk industri og en populærkultur rundt dette.

– Men du leser også Faldbakkens innlegg nokså krast. Du sier han har tatt på seg den aldrende kavalerens blikk på den 12 år gamle jenta …

– Ja, det skjønte jeg ikke, sier Faldbakken.

– Det skal jeg svare på, sier Farsethås.

– Det jeg reagerte på i innlegget ditt er at du sier at det ikke finnes et negativt bilde av småpikesex i romanen. Du bruker det begrepet som om det er noe som finnes i verden, som en uproblematisk konstruksjon.

– Ja vel … Det synes jeg er en litt drøy lesning av min bruk av det ordet. Kanskje jeg tok en snarvei, for alle vet hva denne boken handler om. Jeg kan godt ta kritikk for det. Selv om jeg mener den reaksjonen er en smule oversensitiv. Når vi snakker nå, forstår jeg at Skogvangs lesning og avvising kanskje henger sammen med at hun er en del yngre enn oss, og at det er en generasjon her som kanskje ikke er vant til å lese på fullt volum. Man skal liksom kunne hake av på de rette innstillingene. Da beveger vi oss inn på en veldig aktuell debatt om språkbruk …

– Nå er ikke Skogvang her til å svare deg. Men man kan snu det hele tilbake til deg: Hva er du rett for når man leser boken inn i et bredere kulturelt bilde, ikke bare litterært?

– Jeg er redd for forenklingen, jeg er redd for avvisningen av den nyanserte analysen av et veldig dypt fenomen.

– Har ikke Knut et poeng? Problemet er ikke at man aktivt tar bor plattformen til en type litteratur eller vil forby noe. Men at det går av moten å se ting også fra Humbert Humberts synspunkt. Det blir noe man ikke har lyst til å gjøre i litteraturen. Dermed kan den debatten vi er inne i nå, føre til at man mister noen farlige, men viktige stemmer?

– Jeg synes det er vanskelig å forstå at fordi en ung redaktør stiller seg skeptisk til et verk, så fører det til at ingen vil lese det verket eller skrive slik litteratur. Faldbakken har nok rett om at det handler om generasjoner. Jeg er ikke redd noen kommer til å forby noe som helst. Men som Skogvang og jeg mener: Det finnes veldig mye av det fra før av. Å skrive om å være en eldre mann som er sammen med en ung kvinne er det ikke mangel på.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse