Annonse
00:00 - 19. oktober 2018

Jegs død

Denne romanideen kunne ha fått Tomas Espedal ut av sin egen sjanger og over i en fortelling om personer som ikke er ham selv.

Den gode død: Tomas Espedal gir alltid inntrykk av å kunne gjøre noe ingen ville ha ventet av ham. I sin nye roman skriver han om en forfatter som vil skape og eie sin egen død. Foto: Jakob Dall / Gyldendal
Annonse

Til tross for at han alltid skriver så høyst espedalsk, og til tross for at hans bøker etter hvert er blitt nokså like, er det noe dypt uberegnelig og fritt ved Tomas Espedal som forfatter. Han gir alltid inntrykk av å kunne gjøre noe annet og mer, noe helt annerledes, noe ingen ville ha ventet av ham. 

Denne uforutsigbarheten er en kvalitet, men den er også et tegn på fare: Vi vet at det er svært kort vei fra Espedal på hans beste til Espedal på hans mest manierte og livløse. Han har funnet sin litterære stemme så definitivt at det må være vanskelig for ham selv å se forskjellen.

Løfterik åpning. Espedal mangler antagelig også evnen til å beskrive andre enn seg selv, andre verdener enn den egne. Selv om han på et vis eksperimenterer med ulike litterære sjangre, har han egentlig bare sin ene: den romantiske og modernistiske gjennomlysning av det livet han selv lever, de tanker han gjør seg, de stemninger som kommer over ham. Likevel tenker leseren at det må finnes flere muligheter, nye mulige gjennombrudd, kanskje særlig noe som helt ut minner om en roman.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse