Annonse
00:00 - 19. oktober 2018

Jeg forbanner tidens elv (men en dam kan jeg like)

Selv aldring er blitt noe vi skal lykkes med. Må det være sånn, spør Maria Berg Reinertsen.

Snart er det vår tur: Er det mulig å eldes med glede og verdighet i et samfunn som dyrker ungdommen? Foto: Kristian Bålsrød / Vi i Larvik
Annonse

De to venninnene gjorde som de pleide, bukserte seg selv og de gamle ektemennene sine inn i bilen og så kjørte de av sted ut av byen. Målet var en laksefisker som hvert år solgte dem en stor laks som de frøs ned og tinte opp i praktiske porsjoner utover vinteren. Men da de skulle frakte den svære laksen opp til dypfryseren, viste det seg at de var blitt for gamle og svake. Laksebeistet var for tungt for dem. Først havarerte de i heisen, så på nytt i gangen bort til den praktiske pensjonistleiligheten, de lå strødd utover, armer og ben, håndvesker og laks i fullt kaos – «Og vi lo sånn.»

Selvfølgelig gjorde de det – min bestemor og hennes bestevenninne var mennesker som så eventyr overalt og laget historier av det meste. Så måten de møtte katastrofen på, var typisk for dem. Men utfordringen er allmenn, for før eller helst siden står vi alle overfor en laks som er blitt mye verre å hanskes med enn den pleide.

Wencke Mühleisen, kunstner, forsker og forfatter, møtte sin laks 54 år gammel. Midt i en forelesning om vitenskapsteori fikk hun sin første hetetokt. Beskjemmet avbrøt hun timen: «Beklager. Influensa. Høy feber. Jeg burde ha avblåst forelesningen. Gjør det nå.» Hvorfor kunne ikke hun – performancekunstneren som tidligere hadde stått naken foran publikum og smurt seg inn i jord og olje – dele også dette med publikum?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Men da forfatteren debuterte med romanen Falketårnet i 1985, var det omvendt.
Men det er klart at det er en forsker her som føler seg utnyttet og tråkket på. Det må man ta på alvor.