Jeg forbanner tidens elv (men en dam kan jeg like)

De to venninnene gjorde som de pleide, bukserte seg selv og de gamle ektemennene sine inn i bilen og så kjørte de av sted ut av byen. Målet var en laksefisker som hvert år solgte dem en stor laks som de frøs ned og tinte opp i praktiske porsjoner utover vinteren. Men da de skulle frakte den svære laksen opp til dypfryseren, viste det seg at de var blitt for gamle og svake. Laksebeistet var for tungt for dem. Først havarerte de i heisen, så på nytt i gangen bort til den praktiske pensjonistleiligheten, de lå strødd utover, armer og ben, håndvesker og laks i fullt kaos – «Og vi lo sånn.»

Selvfølgelig gjorde de det – min bestemor og hennes bestevenninne var mennesker som så eventyr overalt og laget historier av det meste. Så måten de møtte katastrofen på, var typisk for dem. Men utfordringen er allmenn, for før eller helst siden står vi alle overfor en laks som er blitt mye verre å hanskes med enn den pleide.

Wencke Mühleisen, kunstner, forsker og forfatter, møtte sin laks 54 år gammel. Midt i en forelesning om vitenskapsteori fikk hun sin første hetetokt. Beskjemmet avbrøt hun timen: «Beklager. Influensa. Høy feber. Jeg burde ha avblåst forelesningen. Gjør det nå.» Hvorfor kunne ikke hun – performancekunstneren som tidligere hadde stått naken foran publikum og smurt seg inn i jord og olje – dele også dette med publikum?