Annonse
00:00 - 28. september 2018

Gjør meg levende igjen

Det som driver Hanne Ørstavik i livet som i litteraturen er den fortvilte lengselen etter forløsning: Fra døden i livet, og å ikke kunne elske.

Undersøkende sakprosa: Uten å lade språket med uvanligheter og sjargong, går Hanne Ørstavik rett på sak, eller på det i saken som berører smertepunktene i henne selv. Foto: Katinka Hustad
Annonse

Alle som har fulgt Hanne Ørstavik gjennom to tiår som romanforfatter vil glede seg over nå å få også hennes artikler og essayer samlet mellom to permer. Gjennom hennes lesninger av både andres og egne verk, kronologisk ordnet, avtegner seg her en erkjennelsesprosess som fremstår som både kamp og lykke. Ørstavik skriver i forordet til Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap at det er forskjell på å si jeg i tenkning og å si jeg i bilder og følelser. Hun antyder at den første posisjonen er bærer av en mer patriarkal autoritet, og at det har tatt tid for henne å våge å ta den plassen. Men selv om hun kanskje jobber mer flerdimensjonalt gestaltende i sine romaner – hun har en egen evne til å dra leseren inn i sine romanpersoners opplevelsesrom – slår det meg i hvilken grad grunntonen, eller det som ofte kalles stemmen, er den samme i og utenfor romanformatet. En stemme som ikke kan lyve?

Mens å skrive roman er å åpne et erfaringsrom, er å skrive artikler å ha noe å si, skriver Ørstavik. Uten å lade språket med uvanligheter og sjargong, går hun alltid rett på sak, eller på det i saken som berører smertepunktene i henne selv. Ørstaviks lesninger av bøker, kunst, film, dans, er preget av en slags total identifikasjon – og slik gir også disse tekstene mer inntrykk av å åpne erfaringsrom enn av å drøfte saksforhold.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse