Annonse
00:00 - 14. september 2018

Evig unglitterær

Litteraturforskeren Jahn Holljen Thons begeistring for historien ble bare overgått av hans varme for studenter og kolleger.

Foto: Jan Arve Olsen / Universitetet i Agder
Annonse

De fleste doktorgradsavhandlinger blir lest av få, husket av færre og ender med rette opp på universitetsbiblioteket under et tykt lag med støv. Noen blir naturligvis viktige forskningsbidrag, andre sågar epokegjørende. Men ytterst få blir vesentlige for et litterært miljøs selvforståelse. I norske tidsskriftredaksjoner har Jahn Holljen Thons avhandling om unglitterære tidsskrifter i andre halvdel av det tyvende århundre spilt nettopp denne rollen. For en gruppe lesende og skrivende var møtet med denne teksten på samme tid som å se seg i et speil og få et skudd ginseng rett i den litterære blodåren.

Vennskapet. Med sin enestående blanding av teoretisk nysgjerrighet og lidenskap for det historiske – mennesker så vel som ideer og teknologi – vristet han studiet av tidsskriftene ut av den falske motsetningen mellom liv og litteratur. Ifølge Thon var det vennskapet og ikke revirmarkeringen som utgjorde litteraturhistoriens drivkraft. For oss som ble kjent med Thon, viste det seg at den litteraturhistoriske avhandlingen også var noe av et intellektuelt selvportrett: Selv om vi møtte ham sent i karrieren, var det aldri noen tvil om at han mer enn noen andre inkarnerte det unglitterære (uansett hvor grå den karakteristiske manken ble) og at han satte nettopp vennskapet som den viktigste betingelsen for all litterær aktivitet. Hans begeistring for litteraturhistorie ble bare overgått av hans entusiasme i møte med nye studenter, stipendiater og kolleger.

Ifølge Thon var det vennskapet og ikke revirmarkeringen som utgjorde litteraturhistoriens drivkraft.

Jahn Holljen Thon, professor emeritus i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder, døde torsdag i forrige uke. Med bakgrunn fra tidsskriftet Profil, skoleverket og kritikergjerningen var han en allsidig litteraturhistoriker. Store deler av sin faglige oppmerksomhet viet han litteraturkritikkens teori og historie, og han var en sentral bidragsyter i arbeidet med å skrive norsk litteraturkritikks historie fra 1880 til 2010. Dessuten var han altså særlig interessert i tidsskrifthistorie.

Formidlingsglede. Det er forresten vanskelig å si hva Thon var «særlig interessert» i. Antagelig var han mest interessert i kunnskap. Lærdom. Tanker. En innføringsforelesning i litteraturkritikk kunne like gjerne ende som et begeistret foredrag om fysiognom og teolog Johann Kaspar Lavater, med den mysende professor Thon bøyd over en bok så tykk at den knapt var til å løfte og stemmen nærmest i fistel over lærdomshistoriens vidunderlighet.

Og hvis man var så heldig å bli invitert hjem til ham på middag, kunne fisken fort være kald når den kom på bordet, ettersom den gode Thon hadde falt inn i en utlegning om en bok han nylig hadde lest, der han sto på kjøkkengulvet med den dampende langpannen mellom hendene.

Kjærlighet til kunnskap. Både som fagperson, kollega og som senior i litteraturfaget var Thon en inspirasjon og et forbilde. Gjennom sitt eksempel lærte han oss at arbeidet med litteratur ikke er verdt noe hvis ikke kjærligheten til kunnskapen er drivkraften, og respekten for fagfellene den viktigste byggesteinen. Vi hadde unt ham en mange flere gode pensjonistår med tykke bøker og energiske samtaler, men minnes med glede de stundene vi fikk sneie innom den verbale virvelvinden som omga Jahn Holljen Thon.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.