Annonse
09:13 - 30. september 2018

Burmesiske netter

Nu Nu Yis roman er som en landsbyfest, skriver Thomas Hylland Eriksen.

Åndefest: Et medium danser under en spirituell festival til ære for de buddhistiske åndevesnene nats. Det er nettopp under denne festivalen i småbyen Taungbyon intrigene i Nu Nu Yis roman utspiller seg. Foto: Thierry Falise / LightRocket / Getty Images
Annonse

En forfatter som skriver på et lite språk, blir usynlig dersom han eller hun ikke blir oversatt til et stort språk. Det har hittil vært skjebnen til burmesiske forfattere, som har manglet agenter, entusiaster og dyktige oversettere i den engelskspråklige verden. Da den produktive og populære dikteren Nu Nu Yi besøkte Blackwell’s i Oxford i 1998, registrerte hun at det fantes et rikelig utvalg av oversatte bøker fra thai, men ikke én fra burmesisk. Mange år senere var hun tilbake, og nå var en av hennes egne romaner omsider utgitt på engelsk, men den viste seg å være bestillingsvare.

Myanmar var et av de siste landene som fikk brukbar mobildekning, og åpningen mot verden foregår gradvis og langsomt. Med unntak av George Orwells Burmese Days fra mellomkrigstiden og Edmund Leachs antropologiske klassiker Political Systems of Highland Burma (1954) hadde jeg lest lite substansielt om landet, bortsett fra journalistikk, og av burmesiske forfattere hadde jeg knapt lest mer enn en og annen artikkel av den detroniserte fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi. Derfor kastet jeg meg glupsk over Nu Nu Yis Smile As They Bow mens verdens øyne, for ikke å si harmdirrende pekefinger, var rettet mot Myanmar i forbindelse med de temmelig blatante overgrepene mot rohingyaene.

I utakt med globaliseringen. Omtrent slik uigurene ved en feiltagelse har havnet i Kina, hvor de ikke har noe å gjøre – de er muslimer som snakker et tyrkisk språk – går det an å si, med en viss velvillighet, at rohingyaene – indoeuropeisktalende muslimer – har endt opp på feil side av grensen mellom de sørasiatiske og sørøstasiatiske kulturområdene. Men det må være grenser for velvillighet. I grensetraktene mellom Thailand, Kina, Myanmar og India er det et nesten svimlende språklig og kulturelt mangfold, og de fleste minoritetene er anerkjent som legitime innbyggere, selv om mange blir herset med av den burmansk-dominerte staten. Rohingyaene, som har levd i Rakhine-provinsen i hundrevis, kanskje tusen år, behandles derimot som illegale innvandrere.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse