Annonse
10:28 - 17. august 2018

En radikal oppdager

V.S. Naipaul (1932–2018) skrev øyeåpnende om identitet og selvrealisering, skriver Frode Johansen Riopelle.

 Vidiadhar Surajprasad Naipaul ble født av indiske foreldre i Chiguanas i Trinidad i 1932. Han døde 11. august. Bildet er tatt i 1968. Foto: John Minihan/Getty Images
Annonse

V.S. Naipaul

Britisk forfatter, 1932–2018.

Født i Trinidad, reiste i ung alder til Oxford for å studere.

Debuterte i 1957, slo gjennom med romanen Et hus til Mr Biswas i 1961. Tildelt Nobels litteraturpris i 2001.

I åpningen til en av sine beste romaner, den selvbiografiske Ankomsts gåte (1987), beskriver V.S. Naipaul sine vandringer i Salisbury Plain i det sydlige England. Det nakne landskapet, med forfalne låver, mosegrodde grunnvoller, overgrodde skytefelt, forlatte militærkaserner og den mystiske, ruinlignende steinsettingen Stonehenge, står snart for ham som et bilde på hans egen «out-of-placeness» eller hjemløshet. Og ikke minst uttrykker landskapet postkolonialt forfall. Imperiemaktenes kollaps hadde ført med seg kulturell fragmentering verden over, blant annet i den gamle kolonien han kom ifra, Trinidad og Tobago.

Slike rester og ruiner, både fysiske og abstrakte, skulle Naipaul gjøre det til sin livsoppgave å tyde. Det innebar i første omgang å kvitte seg med overleverte ideer, romantiske forestillinger skapt av engelske klassikere ved skolepulten i hjemlandet, og lære seg å se med egne øyne. hans første tid England var i så måte en barndom nummer to, en som handlet om avlæring og revisjoner.

Vidiadhar Surajprasad Naipaul ble født av indiske foreldre i Chiguanas i Trinidad i 1932. Fra tidlig ungdom ønsket han seg vekk fra øya for å bli forfatter. Han var en dyktig student, og ble tildelt et statlig stipend for studier i Oxford i England. Her debuterte han i 1957 med den lettbente satiren The Mystic Masseur. Men det var ikke før med den episke romanen Et hus til Mr. Biswas i 1961 at Naipaul fikk sitt endelige gjennombrudd.

Romanen bygger på livet til faren, journalisten Seepersad Naipaul, som med sine uoppfylte forfatterdrømmer var med på å legge grunnlaget for Naipauls egne ambisjoner. Mens Joseph Conrad ofte nevnes som foregangsmann for den modne Naipauls globale fiksjoner og sakprosa, viser Et hus til Mr. Biswas forfatterens gjeld til Charles Dickens og komiske attenhundretallsrealister. Denne arven videreførte han i et syrlig og usentimentalt toneleie, og med en rik musikalitet og formmessig kompleksitet som knytter an til modernismen.

Hovedpersonen i Et hus til Mr. Biswas blir født på landsbygden i Trinidad med en finger for mye. En vismann spår på grunnlag av dette og en god del annet at unge herr Biwsas vil bli en sløser og en horebukk. Han er dømt til å bringe ulykke over sin familie. Og det er typisk for Naipauls ambivalente forhold til tradisjon og folketro at Mr. Biswas, til tross for at han jobber seg opp fra skiltmaler til kolonialhandler til journalist i hovedstadens tabloidavis og er fullt motivert til å bli «sin egen herre», ikke helt klarer å unnslippe sin ulykksalige «skjebnebestemmelse». Den religiøse og sosiale fatalismen som omgir den eksistensielle helten, blir til dels selvoppfyllende.

Språket er ubestikkelig, aldri lar det seg korrumpere av klisjeer, fantasier og falske følelser annet enn når forfatteren søker en komisk eller parodisk effekt: «Han hadde bestemt seg for å bli rik av å skrive for amerikanske og engelske magasiner», heter det om Mr. Biswas, og leseren ser med en gang at «bestemt seg for» er tilsiktet pseudoheroisk og naivt. Spesielt når skribentvirksomhet normalt ikke lønner seg, heller ikke i engelsk eller amerikansk presse.

Naipaul tok en kort tur tilbake til Trinidad etter endt utdanning. «Jeg fant ei øy full av rasemessige spenninger, på randen av revolusjon», skriver han i Ankomsts gåte. «Så ikke før hadde jeg fått et nytt syn på øya, før den sluttet å være min.»

Forakten for revolusjonsromantikk, og skepsisen til det han oppfattet som prematur og overmodig frigjøring fra koloniherrer mange steder i verden, ga støtet til en rekke uærbødige reiseskildringer i perioden som fulgte. Karibia (The Middle Passage), India (Area of Darkness), Zaire (A Congo Diary), og den islamske delen av Asia (Blant de troende), ble gjort til gjenstand for Naipauls subjektive og dikteriske, men like fullt avslørende blikk på politiske, sosiale og religiøse forhold.

Pirrende ingredienser som utroskap og seksuell vold har ført til at Naipauls biografi til tider har kommet i veien for forfatterskapet. Et oppblåst ego og utfall mot nær sagt alt som kan krype og gå av annerledes tenkende, har også vært med på å redusere leserkretsen.

Mellom reiseskildringene på syttitallet kom en forbløffende rekke romaner som gjorde at forfatteren kom på kant også med en del radikale intellektuelle. I en fri stat (1971), Gerilja (1975) og Der elva krummer seg (1979) er mørke portrett av det Naipaul kaller ”half-made societies” – samfunn der Vesten er i ferd med å pakke sammen, og koloniene er i kaos. Dette vekket beskyldninger om reaksjonær nostalgi. Var Naipaul med på å rettferdiggjøre kolonimaktenes paternalistiske siviliseringsprosesser?

Sikkert er det imidlertid at den britiske nobelprisvinneren i over 30 utgivelser skrev øyeåpnende om betingelsene for identitetsdannelse og selvrealisering i postkoloniale samfunn, og om oppfatninger av tilhørighet og lojalitet i en stadig mer globalisert verden. Hans vandringer og observasjoner begrenset seg ikke til gamle kolonier. Ankomsts gåte og senere romaner som Et halv liv (2001) og Magiske frø (2004) demonstrerer at postkoloniale forfattere også kan fungere som oppdagere på et kontinent som er vant til å se seg selv som historiens subjekt: Europa.

Denne uken, 85 år gammel, la Naipaul ut på sin siste reise. Og dens tåkete utsikter må vi til mer visjonære og allegoriske forfattere, som Dante eller Beckett, for å få beskrevet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse