Annonse
00:00 - 08. juni 2018

Troverdige biografier er ikke lenger mangelvare, skriver Ane Farsethås.

Troverdige biografier er ikke lenger mangelvare, skriver Ane Farsethås.

Annonse

For snart tyve år siden stormet det rundt norsk biografiskriving. Da Marianne Egeland i boken Hvem bestemmer over livet? (2000) gikk til angrep på en sjanger som ifølge henne var preget av uklare eller fraværende kildehenvisninger, fri diktning om avdøde menneskers indre liv, og en ublu hang til å se forhistorien gjennom nåtidens briller, fikk hun svar på tiltale. Både fra forargede biografer som var uenige, men også fra forfattere som viste seg å dele hennes ønske om andre måter å skrive biografi på.

I dag kan man se at både den kritiske debatten rundt biografisjangeren og den større debatten om kildebruk i norsk sakprosa, som startet etter plagiatavsløringer i Karsten Alnæs’ Historien om Norge, har ført til en opprenskning av unoter. Norske biografier skiller i dag bedre mellom kildebaserte observasjoner og egne tolkninger – og er, i de fleste tilfeller, også grundigere i oppgivelsen av kilder.

Da Morgenbladet, sammen med Norsk Litteraturfestival, Weekendavisen, Aftonbladet og Broen.xyz, i forrige uke kåret de beste ti sakprosabøkene i Skandinavia etter år 2000, glimret den klassiske «standardbiografien» om historiens bautaer i stor grad med sitt fravær. Blant bøker om genetikk, krig, klassereise og kvinnekamp, fantes kun én tradisjonell biografi, listens store overraskelse: den nokså ukjente forfatter Geir Hestmarks bok om den nær glemte oppdageren Jens Esmark.

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.