Helt siden hun debuterte med intervju- og reiseboka Den siste beatpoeten (2010) har Linda Klakken slått et slag for, nesten insistert på, at enkle og hverdagslige dikt ikke behøver å være banale eller grunne. Hun har skrevet og snakket om inspirasjonen fra den amerikanske beatgenerasjonen, og da særlig forleggeren og poeten Lawrence Ferlinghetti.
I hennes første, kritikerroste diktsamling Mamma, kone, slave (2013) ga dette seg uttrykk i korte dikt med et muntlig driv og et skeivt perspektiv. Ønsket om å si ting direkte og upyntet, for på den måten å riste i folks forestillinger om for eksempel homofilt samliv og innvandreres hverdag, er blitt en synlig drivkraft i Klakkens forfatterskap. Nå er hun ute med Det fins et rom i meg som står tomt, en samling små dikt viet en forelskelse mellom to kvinner.
Irriterende gjenkjennelighet. At både jeg- og du-personen i samlingen er kvinner, er forresten ikke et poeng. Her er det den vanlige, altoppslukende følelsen av å ville være nær den andre som skrives ut. Enkelte intime møter beskrives, men vi forstår også at det er et slags hemmelig og umulig forhold, uten at vi egentlig får innsikt i hvorfor. Forelskelsen dem imellom er ikke ulik den vi finner fremstilt i sitcomer og popsanger, hvor idealiseringen av kjærlighetsobjektet og forestillingen om en sammensmelting mellom jeg og du går hånd i hånd: «før var jeg // halvt menneske / halvt levende / halvt til stede // nå er jeg // hel / levende / her».
