---
Beste Skandinaviske sakprosa
En skandinavisk jury har kåret de ti beste sakprosabøkene utgitt på svensk, dansk og norsk etter år 2000.
[ Les mer om de ti vinnerne her. ]
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet, Norsk Litteraturfestival, Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz.
[ Flere intervjuer og kommentarer til kåringen finner du her. ]
---
De ti beste sakprosabøkene i Skandinavia etter år 2000 er offentliggjort. Det betyr ikke at debatten er over – tvert imot.
På den norske litteraturfestivalen i Lillehammer tar samtalen nye retninger fredag formiddag – først i et panel bestående av jurymedlemmene Åsa Linderborg, Morten Møller og Hilde Sandvik, så i diskusjon mellom utenforstående eksperter.
– Det er en ganske tradisjonell liste, her er det ingenting nyskapende, sier Linderborg, som satt i den svenske juryen og er kulturredaktør i Aftonbladet.
Også den svenske forfatteren Peter Fröberg Idling, som sto på langlisten med sin bok Pol Pots leende, kommenterer at listen godt kunne inneholdt bøker med en mer eksperimentell tilnærming til språk og innhold.
– Men de nasjonale forskjellene mellom landene overrasket meg, det virker som den svenske og norske sakprosaen har en del til felles, mens den danske står mer utenfor, sier Idling.
Nettopp forskjellene landene imellom, og hvorvidt den konvensjonelle fortellerstilen prioriteres over den eksperimentelle, er dagens store samtaleemner.
Nasjonale rammer.
– Svenskene vil nok omtale det nasjonale aspektet på den danske listen som nasjonalistisk, sier Hilde Sandvik, medlem i den norske juryen og redaktør i Broen.xyz.
Sandvik leser Danmarks fall fra stornasjon til et lite land som noe som ligger og lurer bak den danske sakprosaens inngående beskjeftigelse med egen fortid.
Åsa Linderborg påpeker at de svenske bøkene knapt tematiserte svenskheten, og at den svenske juryen først og fremst har vektlagt litterære og stilistiske kvaliteter.
Hvordan kan juryens danske representant Morten Møller svare på dette?
– Flere av bøkene tar utgangspunkt i Danmark, men snur perspektivet ut mot resten av verden, sier Møller, som er historiker og forsker ved Det kongelige bibliotek.
For de danske jurymedlemmene hadde det i stor grad vært et poeng å se på bøkene som klarte å gjøre tung forskning til medrivende lesning. Et støttesystem der private stiftelser sponser store forskningsprosjekt, kan både ta skylden for den akademiske dreiningen i dansk sakprosa – og forklare prioriteringen av danske emner.
– Disse stiftelsene har en enorm makt, og kontrollerer på den måten litteraturen som blir produsert. Når en da skal skrive om et emne, er det viktig med en tilknytning til det danske. Her ligger det noen strukturer som kan være ganske begrensende, sier Møller.
De nasjonale forskjellene mellom landene overrasket meg.
— Peter Fröberg Idling
I en norsk sammenheng trekker flere frem betydningen av de norske støtteordningene. Siden begynnelsen av 2000-tallet har etableringen av egne ordninger og stipender sørget for sakprosa med stort spenn – her trengs ingen forskertittel for å skrive. Uten å ønske seg en offentlighet like diktert av akademia som den danske, uttrykker likevel flere av de norske paneldeltagerne et savn etter flere bøker forfattet av personer som er ledende på forskningsfronten.
– Det er utrolig viktig at forskere selv skriver de populære bøkene, sier litteraturkritiker i NRK Knut Hoem.
Høye salgstall.
Et verk som sto på langlisten, men som ikke kom videre til finalen, er Steffen Kvernelands tegneseriebiografi om Edvard Munch. Her finner en det blant annet Maria Horvei, redaktør i tidsskriftet Vinduet, ikke ser i de ti titlene som står igjen: at språket brukes som verktøy til å problematisere forholdet mellom virkelighet og presentasjonen av denne.
– Kverneland er den mest sofistikerte i bruken av kilder, sier hun, og viser til hvordan han integrerer førstehåndsskildringer fra Munch i fortellingen.
Horvei og Knut Hoem mener at den medrivende sakprosaen, gjerne inspirert av virkelighetskrimbølgen, låner grep fra skjønnlitteraturen og får utslag i forutsigbar, konvensjonell sakprosa. Sakprosaforsker Johan L. Tønnesson ser ikke helt problemet:
– Åsne Seierstad, for eksempel, har høye salgstall og har lært av kritikken hun har fått. To søstre har en høy spenningskurve, og jeg vil også si at arkivarbeidet er bra. Vi skal være stolte over at bøkene når ut, sier han.
En ferieliste.
– Det er fantastisk så mye god litteratur som skrives. Jeg kjente ikke til alle bøkene på listen, så de skal leses i sommer, sier Tore Slaatta, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
I lys av kåringen skriver Slaatta følgende på Facebook-profilen sin: «Det er ingen tvil om at vi i Norge har et velfungerende, litteraturpolitisk system som vi kan være stolte av, og som virker positivt på bredde, mangfold og kvalitet på det som skrives og utgis».
Istidens oppdager av Geir Hestmark er tittelen som på mange måter er kåringens store overraskelse. Boken kom ut på Kagge forlag i 2017, og skiller seg ut med sin grundige behandling av historie og naturvitenskap. Da den kom ut, gikk den «helt under radaren», ifølge Hoem.
Marius Fossøy Mohaugen, redaktør i Kagge forlag, sier forlaget «naturligvis er veldig glade for og stolte» over utnevnelsen.
– Da vi leste manuset første gang. ble vi helt trollbundet. Vi har ambisjoner om å være det største og beste sakprosaforlaget i Norge, og at Hestmarks fremragende bok inkluderes på en slik liste er en fantastisk bekreftelse å få både for oss og ikke minst for Geir selv, som har investert et drøyt tiår av sitt liv på denne boken, sier Mohaugen.
Langlisten på 30 skandinaviske sakprosabøker oppfordrer Sandvik folk til å ta med seg på ferie. For den som nå går i gang med disse bøkene, vil få «et nydelig tidsbilde – her er det mye likt på tvers av landene, men også såpass mye ulikt at det blir spennende».