Annonse
00:00 - 29. juni 2018

Hullene i den norske fortellingen

Det blir ingen endringer uten at erfaringer med diskriminering, fordommer og dobbeltmoral bæres frem, skriver Tonje Vold.

Selvanalysen er sentral i Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida. Foto: Maria Gossé / Samlaget
Annonse

Enkeltmenneskers vitnesbyrd og levde liv utgjør den norske virkeligheten. Men fortellingen om denne har noen hull.

Slik forstår jeg motivasjonen for Samlagets nye essayserie «Norsk røyndom» etter å ha lest de første tre utgivelsene: Kristin Fridtun: Homoflokar, Sumaya Jirde Ali: Ikkje ver redd sånne som meg og Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida.

Fridtun oppsummerer sin optimisme angående homofiles innlemming i fellesskapet slik: «Det går rette vegen – men det går i lusefart.» I lusefart har sannelig også utviklingen i retning av en norsk litterær og kulturell offentlighet som representerer stemmer fra ulike diasporaer, gått. Innvandring og rasisme har vært hovedtemaer i offentligheten i årevis, men perspektiver fra dem med førstehåndserfaring har, med enkelte vesentlige unntak, ikke nådd bredt ut i kulturlivet.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Bøker