Annonse
00:00 - 29. juni 2018

Hullene i den norske fortellingen

Det blir ingen endringer uten at erfaringer med diskriminering, fordommer og dobbeltmoral bæres frem, skriver Tonje Vold.

Selvanalysen er sentral i Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida. Foto: Maria Gossé / Samlaget
Annonse

Enkeltmenneskers vitnesbyrd og levde liv utgjør den norske virkeligheten. Men fortellingen om denne har noen hull.

Slik forstår jeg motivasjonen for Samlagets nye essayserie «Norsk røyndom» etter å ha lest de første tre utgivelsene: Kristin Fridtun: Homoflokar, Sumaya Jirde Ali: Ikkje ver redd sånne som meg og Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida.

Fridtun oppsummerer sin optimisme angående homofiles innlemming i fellesskapet slik: «Det går rette vegen – men det går i lusefart.» I lusefart har sannelig også utviklingen i retning av en norsk litterær og kulturell offentlighet som representerer stemmer fra ulike diasporaer, gått. Innvandring og rasisme har vært hovedtemaer i offentligheten i årevis, men perspektiver fra dem med førstehåndserfaring har, med enkelte vesentlige unntak, ikke nådd bredt ut i kulturlivet.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.