Annonse
00:00 - 29. juni 2018

Hullene i den norske fortellingen

Det blir ingen endringer uten at erfaringer med diskriminering, fordommer og dobbeltmoral bæres frem, skriver Tonje Vold.

Selvanalysen er sentral i Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida. Foto: Maria Gossé / Samlaget
Annonse

Enkeltmenneskers vitnesbyrd og levde liv utgjør den norske virkeligheten. Men fortellingen om denne har noen hull.

Slik forstår jeg motivasjonen for Samlagets nye essayserie «Norsk røyndom» etter å ha lest de første tre utgivelsene: Kristin Fridtun: Homoflokar, Sumaya Jirde Ali: Ikkje ver redd sånne som meg og Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida.

Fridtun oppsummerer sin optimisme angående homofiles innlemming i fellesskapet slik: «Det går rette vegen – men det går i lusefart.» I lusefart har sannelig også utviklingen i retning av en norsk litterær og kulturell offentlighet som representerer stemmer fra ulike diasporaer, gått. Innvandring og rasisme har vært hovedtemaer i offentligheten i årevis, men perspektiver fra dem med førstehåndserfaring har, med enkelte vesentlige unntak, ikke nådd bredt ut i kulturlivet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Beskrivelser av smerte tar mye plass, og flere av dem er treffende.
En annen novelle handler om hvordan fortelleren studerer en lommetyv i arbeid, og fryder seg over det kriminelle håndverket.
Norges ninjakommandør presenteres som en restaurert samling av fire tegneseriehefter utgitt i 1987, nylig gjenoppdaget i Nasjonalbibliotekets arkiver.
Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis.