Annonse
11:59 - 02. juni 2018

Enkeltpersonenes historie

Den tidligere lederen for Svenska Akademien mener alle medlemmene, inkludert ham selv, må ut.

Start på scratch: Peter Englund, tidligere leder for Svenska akademien, mener organisasjonens atten medlemmer alle bør trekke seg, slik at stiftelsen kan bygges opp helt på nytt. Han var på Lillehammer fredag, i forbindelse med at hans bok om første verdenskrig, 'Krigens skjønnhet og sorg' ble kåret til en av Skandinavias beste sakprosabøker. Foto: Lotte Fernvall / Aftonbladet / IBL Bildbyrå.
Annonse

PETER ENGLUND

Han er forfatter og tidligere leder for Svenska Akademien, stiftelsen som deler ut Nobelprisen i litteratur.

Han trakk seg i april fra akademiet, fordi han ikke støttet håndteringen av metoo-saken som har rammet organisasjonen.

Englund har skrevet en rekke historiske bøker, blant annet Krigens skjønnhet og sorg, som ble valgt ut som en av de ti beste sakprosabøkene i Skandinavia etter år 2000. 

Første verdenskrig er for alltid henvist til historiebøkene. Den siste soldaten fra krigen er død, og nye lag med katastrofer og verdenshendelser legger seg oppå den, dag for dag. Vårt bilde av krigen består nå for det meste av store sveip: enorme bølger av soldater som løper mot sin død i ingenmannsland mellom skyttergravene, massive troppeforflytninger og meningsløse felttog. Den mest katastrofale hendelsen i Europa etter Romerrikets fall holder på å bli fortidsfakta og statistikk.

Historiker og forfatter Peter Englund forsøker å kjempe mot denne tidevannsbølgen. Hans verk Krigens skjønnhet og sorg – Første verdenskrig i 213 korte kapitler ble fredag kåret til en av Skandinavias ti viktigste sakprosabøker etter år 2000. I boken forteller han om livet til 19 enkeltmennesker gjennom krigsårene. Ved hjelp av dagbøker og historiske arkiver har han gjenfortalt konkrete dager fra deres liv. Som han skriver selv: «Dette er ikke en bok om hva krigen var – altså dens årsaker, forløp, slutt og konsekvenser – men en bok om hvordan den var».

– På sett og vis har krigen alt gått i ett med resten av historien, sier Englund når Morgenbladet møter ham på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.

– Den svarte energien har gått ut av den. Det skjer når noe går ut av manns minne. Delvis fører det til en avstand. Man mister noe. Det blir bare historie. Samtidig gir det oss en distanse som gjør at vi kan forstå det på en annen måte, sier han.

– Det er en paradoksal dobbelthet. På den ene siden mister vi noe for alltid. På den andre får vi en mulighet til å se ting som de faktisk var. Når man er midt opp i noe, eller når det akkurat har hent, er det for mye. Man er overveldet, man er en del av floden. Men nå når vi stå ved siden floden, kan vi spørre: Hva var dette?

Jeg har begynt å tenke at det beste er at alle medlemmene, meg selv inkludert, forlater sine stoler.

Peter Englund

Englund forsøker å svare på det ved å beskrive små detaljer i de nitten menneskenes liv: Den franske byråkraten Michel Corday, som ser barn på stranden leke sykepleiere og sårede soldater, samtidig som faktiske soldater marsjerer syngende mot den ekte krigen. Den ungarske soldaten Pál Kelemen, som sover i et forlatt hus i sprengkulden på et fjellpass ved Luzuna, med en medsoldat døende av kolera ved siden av seg, samtidig som deres overordnede har tilgang på pyjamas og gummibadekar med adelig våpenskjold i husets indre gemakker. Elfriede Kuhr, en tolv år gammel jente i Schneidemühl i Tyskland, som får håndhilse på en soldat før han setter seg på toget mot fronten. Etterpå går hun hjemover, med gråten i halsen:

Mens hun går, holder hun hånden soldaten hadde grepet, som om den inneholdt noe på samme tid dyrbart og forferdelig skjørt. Da hun går oppover den dårlig belyste inngangstrappen til Alte Bahnhofstrasse 17, kysser hun hånden, fort.


– Det første og viktigste er menneskene, individene, sier Englund.

Motsatt av ekstraordinært. – Da jeg skrev boken, så ville jeg finne individer som hadde ulike innganger, forskjellige holdninger, posisjoner og holdt til på ulike steder, sier han.

– Det andre jeg valgte, var hvilke dager jeg skulle skrive om. Jeg laget et rutenett der det var en rute for hver uke fra august i 1914 til november 1918. Så var tanken at det skulle legges inn en person i hver rute, sier han.

I begynnelsen var det lett.

– Jeg valgte dager med tanke på hva jeg var ute etter: stemninger, følelser, bra hverdagslige detaljer i brevene og dagbøkene. Så, når jeg hadde begynt å fylle inn disse rutene, slo det interessant inn, sier han.

Ettersom han ikke ville at noen av personene skulle ta for mye plass, eller komme for ofte, innså han at han måtte skrive om personer som hadde begivenhetsløse liv på den valgte dagen i rutenettet. Da måtte han skrive om det som ikke var eksepsjonelt i livene deres.

­– I visse tilfeller, så er valget av dag og person helt tilfeldig. Og det er en del av eksperimentet. Jeg sitter ikke og velger tidspunkter og personer fordi det har skjedd noe spennende, sier han.

Å velge hva man skriver om ut fra spenningskurve er en svakhet i mye historieskriving, mener Englund.

– Om man jobber med komposisjon i en historie, og velger the greatest hits og higlights av hva folk har gjort, så bygger du opp et bilde som ikke er sant. Det er slik historikere ofte jobber, man bruker mennesker som eksempel. Men om man leser og ser på alt fra personens brevveksling og dagbøker, så ser man at det meste ikke er videre eksepsjonelt, sier han.

Englund har aktivt søkt det han kaller det infra-ordinære, et begrep skapt av den franske forfatteren og filmprodusenten Georges Perecs. Det motsatte av det ekstraordinære.

Jeg kan ikke dikte hva noen jeg skriver om har følt.

Peter Englund

 

Historie uten himmel. Disse skjøre, små historiene utgjør altså Englunds prosjekt, som han selv kaller antihistorisk.

– Hele boken er et eksperiment i historieskriving. Jeg har før skrevet historie på den vanlige måten: Man har en overgripende historie, så har du individene som du stapper inn. Man bruker dem som punkter av lys i denne overgripende buen. Det er en hederlig måte å skrive historie på. Det er ikke noe feil med det. Men det jeg kaller historiens atomære bestanddeler er jo de individuelle opplevelsene. Så hva skjer om man tar bort den overbyggende fortellingen? Om man bare tar utgangspunkt i den individuelle historien. Kan man fortsatt se noe? Får man fortsatt et bilde av den store hendelsen?

­– Ja, gjør man det?

– Ja, man kan se det store objektet fortsatt. På den måten har eksperimentet fungert. Men det handler ikke om at jeg sier det er sånn man skrive historie. Det var noe jeg en gang bestemte meg for å forsøke.

Ekte, dårlig fortelling. En av de andre vinnerne i sakprosakåringen er Espen Søbyes bok Kathe, alltid vært i Norge, om den jødiske jenta Kathe Lasnik som i 1942 ble deportert fra Oslo om bord på Donau og deretter drept i Auschwitz-Birkenau.

Søbye har et prosjekt som har visse likheter med Englund. Også han forsøker å skildre en av Europas verste katastrofer ved å se på det mikrohistoriske materialet ett enkeltmenneske har etterlatt seg. Søbye sier han bare vil presentere fakta og arkivmateriale, uten å gjøre en fortelling av fortiden. Englund er enig i Søbyes grunntanke, i alle fall et stykke på vei.

– Fortellinger forenkler. Det handler om å velge ut, ta bort det som ikke passer inn, ta bort det som peker et annet sted. Så legger man det man har på rad og rekker etter hverandre, så det hele blir entydig. Det er i verste fall et slags overgrep, du tar virkeligheten, skjærer bort alt som ikke passer inn. Jeg tror at man skal være bevisst på det, sier han.

– Det finnes en tyngdekraft når du begir deg inn i fortellingen, som gjerne kan lede feil. Særlig når man synes at en fortelling stiger frem av materialet selv. Eller at en fortelling skriver seg selv. Det er farlig, for da har du satt på deg skylapper, sier forfatteren.

En bra fortelling vil alltid fortrenge en dårlig fortelling, mener han. 

– Det har ingenting med sannheten å gjøre. En bra fortelling som ikke stemmer med virkeligheten vil trenge ut en dårlig som er sann. Sånn er fortellingens natur, sier han.
– Samtidig finnes denne driften til fortelling i oss. Vi er fortellende dyr. Jeg tror det er ufravikelig at vi forteller. Men man må gjøre det med en skepsis, sier han.

Samtidig er han i større grad enn Søbye villig til å gå inn i og forsøke å forstå fortidsmenneskers indre følelsesliv.

– Mennesker etterlater seg avtrykk av sine følelser. Det er det ikke vanskelig å finne spor av. Likevel er det en flyktig og litt skjør materie som historikere sjelden benytter seg av. Men jeg synes det er en høyst interessant materie. Om du skal finne ut hvorfor noen har handlet på en viss måte, så er menneskenes eget følelsesliv viktig. Men jeg kan ikke dikte hva noen jeg skriver om har følt, og jeg kan heller ikke være så sleip at jeg sier «i dette øyeblikket må hun ha tenkt slik og slik». Men om det står i dagboken hva personen følte, så har jeg rett til å si det.

Nobel slutt. I 2009, året etter at Peter Englund hadde fullført sin historie om de nitten personene, ble han valgt til leder for atten nye. De Aderton, er kallenavnet på medlemmene som styrer Svenska Akademien, Sveriges mest anerkjente kulturstiftelse, som blant mye annet deler ut nobelprisen. Englund ledet de atten frem til midten av 2015. Nå er organisasjonen i sin dypeste krise noen sinne, etter at ektemannen til et av Akademiets medlemmer ble sentrum i Sveriges mest omfattende metoo-sak. Det medførte en massiv indre konflikt i stiftelsen, og avsløring av mulig økonomisk mislighold. Englund trakk seg i april fra sin plass fordi han mente saken ikke ble tatt ordentlig tak i av flertallet av medlemmene.

­– Det er en befrielse og et vemod å være utenfor, sier han i dag.

– Det er en institusjon som jeg har arbeidet hardt for og som jeg vet fortsatt har en veldig viktig og nødvendig rolle å spille. Derfor er det jo veldig sørgelig – og ikke bare personlig for meg – å se denne institusjonen i en så bunnløs krise, sier han.

– Så hva må skje nå?

– Jeg har ingen anelse. Jeg har begynt å tenke at det beste er at alle medlemmene, meg selv inkludert, forlater sine stoler. Så kan man ta inn atten nye, helt ubesmussede. For denne institusjonen er viktigere en enkeltmedlemmene. Som enkelt-medlem er du bare en som fører videre en tradisjon, du holder denne institusjonen i livet en kort stund. Jeg er ikke Svenska Akademien. Den er noe mye større og mye viktigere, sier han.  

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.