00:00 - 01. juni 2018

Derfor er dansk, svensk og norsk sakprosa så ulik

Tre land, tre ulike støtteordninger.

Hvorfor er det så vanskelig å få økonomisk støtte som sakprosaforfatter i Danmark? Hva gjør den norske innkjøpsordningen med sakprosaen som skrives? Og er det noen som kjemper sakprosaens sak i Sverige?

«Sakprosa» er et unikt nordisk begrep. For 80 år siden ble det for første gang lansert av Rolf Pipping, en finlandssvensk språkforsker. Pipping skrev en artikkel der han foreslo at ordet kunne brukes om litteraturen av «den objektive fremstillingstypen». Hvor aktivt begrepet benyttes i dag – og hva en legger i det – varierer stort mellom Norge, Sverige og Danmark.

Da er det kanskje ikke så rart at de 30 titlene på langlisten til Morgenbladets kåring over de beste skandinaviske sakprosabøkene siden 2000, synes å vitne om tre ulike sakprosatradisjoner. Om man drar på litt kan man grovt sagt si at danskene produserer store verk om nasjonale forhold, svenskene skriver med et internasjonalt og undersøkende blikk, og i Norge står den personlige og litterære stilen sterkt.

Annonse