Annonse
00:00 - 25. mai 2018

Minnet om en samlet union

To EU-romaner oppleves på hvert sitt vis som fortellinger om en allerede svunnen tid, skriver Olaf Haagensen.

Historien fortsetter: Avslutningen av EU-toppmøtet i Strasbourg 8.–9. desember 1989 der Europarådet støttet gjenforeningen av Tyskland. I midten på podiet sitter Frankrikes president François Mitterrand. På sin venstre side har han den franske utenriksministeren Roland Dumas, og på sin høyre Jacques Delors, Europakommisjonens president. Foto: Guy Le Querrec / Magnum Photos / NTB scanpix
Annonse

Da den britiske historikeren Tony Judt i 2005 utga Postwar, sitt monumentale verk om Europa etter 1945, valgte han å avrunde den historiske fremstillingen med det han kalte «an essay on modern European memory». Til tross for den ytterst generelle emnebeskrivelsen, er essayet svært spesifikt: Det er en systematisk gjennomgang av hvordan Europas forskjellige nasjonalstater, ikke bare Tyskland, etter lang tids nøling har konfrontert og anerkjent sin egen deltagelse i holocaust – og hvordan nettopp dette historiske oppgjøret er blitt en slags moralsk overgangsrite. «Idet Europa forbereder seg på å legge andre verdenskrig bak seg», skriver Judt, «er det gjenvunne minnet om Europas døde jøder blitt selve definisjonen på og garantien for kontinentets gjenopprettede menneskelighet.»

Holocaustminnesmerkene og –sentrene som dukket opp over hele Europa på 1990- og 00-tallet dreide seg vel så mye om fremtiden som om fortiden. De markerte den (tilsynelatende) endelige seieren for den liberale og kosmopolitiske verdensordenen som EU – og Vesten mer generelt – har forfektet med ord og økonomiske overføringer de siste 30 årene, og som Auschwitz var den symbolske forankringen for. Da Judt satte punktum for essayet sitt, så alt ut til å gå riktig vei sett fra Brussel: Sovjetunionen og den kalde krigen var et tilbakelagt stadium. Landene som hadde ligget i dvale bak jernteppet var innlemmet i unionen, og dermed del av historiens fremadskridende bevegelse igjen. En felles valuta var innført, og man kunne reise passløst over store deler av kontinentet. En europeisk grunnlov var på trappene. Den praktiske oversettelsen av «Aldri igjen Auschwitz» så ut til å være «For alltid EU». Nå gjensto det bare å administrere historien.

Men det var altså i 2005. I dag ser ting ganske annerledes ut. Finanskrisen har rystet kontinentet, Storbritannia er i ferd med å forlate unionen, grunnloven er avvist. Populistiske bevegelser hakker løs på byggverket fra alle kanter; ikke siden mellomkrigstiden har man sett større oppslutning på ytterste høyre fløy. Og i en gest som mest av alt ligner en enslig langfinger til Brussels liberale elite, har det statsbærende partiet i Warszawa fått igjennom en lov som kan gi opptil tre års fengsel for å anklage det polske folket for delaktighet i holocaust. «For alltid EU» ligner mer og mer på «Farvel, EU».

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.